Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
for en stund føre sine medmennesker bak lyset. Men de kan ikke bedra Gud. Han leser hvert
motiv og vil dømme enhver etter hans gjerninger.
Kristus var skånselløs i sin fordømmelse av misbruk, men han var nøye med ikke å
svekke forpliktelsene. Han klandret den selviskhet som tok gaver fra enker og deretter
misbrukte gavene. Samtidig roste han enken som kom med sitt offer til Guds skattkammer.
Om mennesker misbrukte gaven, kunne det ikke hindre Gud i å velsigne giveren.
Enkens offer
Jesus var i hallen der tempelkisten stod, og han la merke til dem som kom for å gi sine
gaver. Mange av de rike kom med svære summer som de gjorde stort vesen av. Jesus så
bedrøvet på dem, men uttalte seg ikke om deres rause offer. Snart etter lyste ansiktet hans
opp da han så en fattig enke som nølende nærmet seg. Det var som om hun var redd for å bli
sett. Mens de rike og hovmodige feiet forbi for å legge sine offer i kisten, vek hun tilbake
som om hun nesten ikke våget å gå nærmere. Likevel hadde hun trang til å gjøre noe for den
saken hun elsket, selv om det var aldri så lite. Hun så på gaven hun hadde i hånden. Den var
svært liten sammenlignet med gavene fra de andre omkring henne. Men dette var alt hun
hadde. Hun passet på til hun fikk en anledning. Så kastet hun raskt sine to småmynter i
kisten og snudde seg for å skynde seg bort. Men idet hun gjorde dette, ble hun oppmerksom
på Jesu alvorsfulle blikk som var festet på henne.
Jesus kalte disiplene til seg og bad dem legge merke til den fattige enken. Da hørte hun
hans anerkjennende ord: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen
av de andre som la penger i tempelkisten.» Gledestårer fylte øynene hennes da hun følte at
det hun gjorde, ble forstått og verdsatt. Mange ville ha rådet henne til å beholde den lille
almissen til eget bruk. Når den falt i hendene til de velnærte prestene, ville den forsvinne
blant de mange kostbare gaver som ble lagt i kisten. Men Jesus forstod hennes motiv. Hun
trodde at tempeltjenesten var innstiftet av Gud, og hun var ivrig etter å gjøre sitt ytterste for
å støtte den. Hun gjorde det hun kunne, og hennes handling skulle stå som et minnesmerke
om henne gjennom alle tider, og til glede for henne i evigheten. Hun gav av hele sitt hjerte.
Verdien av den ble ikke beregnet etter myntenes verdi, men etter den kjærlighet til Gud og
den interesse for hans verk som hadde tilskyndet henne til å handle som hun gjorde.
Jesus sa om henne: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre.» De rike
hadde gitt av sin overflod, og mange av dem hadde gjort det for å bli sett og æret av
mennesker. Deres store gaver hadde ikke kostet dem noen komfort eller endog luksus. De
hadde ikke betydd noen oppofrelse og kunne ikke i verdi sammenlignes med enkens
småmynter.
Det er motivet som har betydning for våre handlinger og preger dem med vanære eller
med høy moralsk verdi. Det som Gud regner for å være mest dyrebart, er ikke de store ting
424