Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
rang. De som fikk hedersplassene, fikk den største oppmerksomhet og spesielle privilegier.
Fariseerne la alltid an på å sikre seg disse ærefulle plassene. Jesus irettesatte dem som fulgte
en slik fremgangsmåte. Han klandret også den forfengelighet som kom til syne ved at de
traktet etter å bli kalt rabbi eller mester. Han erklærte at en slik tittel ikke tilkom noe
menneske, bare Kristus. Prestene, de skriftlærde og rådsherrene som tolket og håndhevet
loven, var alle brødre, barn av en Far. Jesus innprentet i folket at de ikke skulle gi noe
menneske en ærestittel som antydet at vedkommende kontrollerte deres samvittighet eller
tro.
Hvis Kristus hadde vært på jorden i dag og hadde vært omgitt av slike som blir omtalt
med geistlige ærestitler, ville han da ikke ha sagt det samme: «La heller ikke noen kalle dere
veiledere, for dere har bare en veileder: Kristus.» Bibelen sier om Gud: «Hellig og
fryktinngytende er hans navn.” Hvilket menneske passer en slik tittel på? Hvor lite
åpenbarer ikke et menneske av den visdom og rettferd den antyder! Hvor mange av dem
som har en slik tittel, fremstiller ikke Guds navn og karakter i et uriktig lys! Hvor ofte er
ikke ærgjerrighet, tyranni og de mest foraktelige synder blitt skjult under et høyt og hellig
embetes utsmykte drakter! Jesus fortsatte:
«Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt,
skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Igjen og igjen hadde
Kristus fremholdt at det er den moralske verdi som er målestokken for sann storhet. Etter
himmelens vurdering består storsinn i at vi lever for våre medmenneskers velferd ved å
gjøre gjerninger som springer ut av kjærlighet og barmhjertighet. Kristus, ærens konge, var
tjener for falne mennesker. «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger
himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som
gjerne vil.» Ved at prestene og de lovkyndige forvrengte Den Hellige skrift, mørkla de
sinnet til dem som ellers ville ha tatt imot kunnskapen om Kristi rike, og det indre gudsliv
som er avgjørende for sann hellighet.
«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!» «De slår til seg enkers hus og holder
lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom!» Fariseerne hadde stor
innflytelse hos folket. Dette benyttet de seg av til egen fordel og det som tjente deres egne
interesser. De vant tillit hos fromme enker, og fremholdt så at det var deres plikt å gi sin
eiendom til religiøse formål. Etter å ha sikret seg kontroll over pengene deres, brukte disse
utspekulerte renkesmedene dem på seg selv. For å dekke over sin uærlighet holdt de lange
offentlige bønner og gjorde stort vesen av sin fromhet. Kristus erklærte at dette hykleriet
ville påføre dem en så mye hardere dom. Den samme irettesettelsen rammer mange i dag
som gir seg ut for å være fromme og har en høy bekjennelse. Deres liv er flekket av egoisme
og begjærlighet. Men alt dette dekker de med en kappe av tilsynelatende renhet. Slik kan de
423