Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 67 - Til advarsel og formaning
Det var den siste dagen Jesus underviste i templet. Store folkeskarer hadde vært samlet i
Jerusalem, og alles oppmerksomhet hadde vært rettet mot ham. Menneskemengden hadde
fylt tempelforgårdene og fulgt med i den striden som hadde vært i gang, og de lyttet spent til
hvert ord han sa. Aldri før hadde man vært vitne til noe slikt. Der stod den unge galileeren
uten noe ytre tegn på jordisk verdighet eller kongemakt. Rundt ham var prestene i sine
kostbare klær, rådsherrer i embetsdrakt som kjennetegn på deres høye stilling, og
lovkyndige med skriftrullene de bar med seg, og som de ofte henviste til.
Jesus stod rolig foran dem med verdighet som en konge. Utrustet med myndighet fra
himmelen betraktet han uforferdet sine motstandere som hadde forkastet og foraktet hans
lære, og som nå stod ham etter livet. Mange av dem hadde angrepet ham, men deres planer
om å fange ham i ord og få ham dømt hadde vært forgjeves. Gang på gang var han blitt
utfordret og hadde fremholdt den rene, klare sannhet i motsetning til prestenes og
fariseernes mørke og villfarelse. Han hadde vist disse lederne deres virkelige stilling og den
gjengjeldelse som ville bli den sikre følgen hvis de fortsatte sine onde gjerninger. De var
blitt advart på alle måter. Men enda var det en gjerning Kristus måtte gjøre, en oppgave han
måtte fullføre.
Folkets interesse for Jesus og hans gjerning hadde stadig tiltatt. De var blitt fascinert av
hans undervisning, men de var også temmelig rådville. De hadde respektert prestene og
rabbinerne for deres klokskap og tilsynelatende fromhet. I alle religiøse spørsmål hadde de
alltid bøyd seg i ubetinget lydighet for deres autoritet. Men nå så de at disse personene
forsøkte å svekke tilliten til Jesus! Hans edelmodige karakter og hans kunnskap strålte
klarere frem for hver gang han ble angrepet. De så på prestene og de eldste som stod der
med senket blikk. I ansiktene deres leste de nederlag og forvirring. De undret seg over at
rådsherrene ikke ville tro på Jesus, når hans lære var så klar og enkel. Selv visste de ikke
hva de skulle gjøre. De hadde jo alltid rettet seg etter deres råd. Derfor fulgte de nå deres
reaksjoner med spent oppmerksomhet.
Ved hjelp av de lignelser Jesus hadde fortalt, var det hans hensikt både å advare
rådsherrene og undervise folk som var villige til å la seg undervise. Men det var behov for
enda tydeligere tale. Folket var slavebundet på grunn av sin respekt for tradisjonen og fordi
de blindt trodde på et fordervet presteskap. Disse lenkene måtte Kristus bryte. Det måtte
gjøres enda mer klart hvordan prestene, rådsherrene og fariseerne egentlig var.
Ve-rop over fariseerne og de skriftlærde
«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne, Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og
holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» De
skriftlærde og fariseerne gjorde krav på å være utrustet med guddommelig myndighet lik
421