Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
i oppstandelsen, og i den evige verden gjenoppta det livet som ble avbrutt på jorden. I så fall
måtte jordiske forbindelser knyttes igjen. Mann og hustru ville bli gjenforent og ekteskaper
inngått. Alle ting ville fortsette slik som før døden. Skrøpeligheter og lidenskaper i dette
livet ville da bli eviggjort i livet som kommer.
Som svar på spørsmålet løftet Jesus sløret fra det fremtidige livet. «Etter oppstandelsen
tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Han påviste at
saddukeerne tok feil. Deres forutsetninger var falske. «Dere farer vill,» sa han, «fordi dere
ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» Han anklaget dem ikke for hykleri, som
han hadde gjort med fariseerne, men for villfarelse.
Saddukeerne hadde rost seg av at de fremfor alle andre holdt seg strengt etter Den hellige
skrift. Men Jesus viste at de ikke kjente til dens sanne mening, at denne kunnskapen må
komme inn i hjertet ved Den Hellige Ånds opplysning. Han sa at grunnen til forvirringen i
deres tro og mørket i deres sinn var deres manglende kjennskap til Guds ord og til hans
kraft. De prøvde å bringe Guds hemmeligheter innenfor rammen av deres begrensede
tenkeevne. Jesus ville åpne deres sinn for de hellige sannheter som kunne utvide og styrke
deres forstand.
Tusener er vantro fordi deres begrensede forstand ikke kan fatte Guds hemmeligheter. De
kan ikke forklare den underfulle utstråling av guddommelig makt i hans forsyn. Derfor
forkaster de bevisene på en slik makt, og tilskriver dem naturlige årsaker som de enda
mindre kan fatte. Den eneste nøkkel til de hemmeligheter som omgir oss, er at vi erkjenner
Guds nærvær og makt i dem. Menneskene trenger å anerkjenne Gud som universets skaper,
og den som leder og utretter alt. De behøver et videre syn på hans natur og måten han virker
på.
Kristus sa til sine tilhørere at hvis det ikke var noen oppstandelse av de døde, ville Den
hellige skrift, som de bekjente seg til å tro på, ikke være til noen nytte. Videre sa han: «Har
dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og
Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.»
Gud regner de ting som ikke er, som om de var. Han ser enden fra begynnelsen og
betrakter resultatet av sin gjerning som om den alt var fullført. De som er døde, fra Adam og
ned til den siste frelste som dør, vil høre Guds Sønns røst og vil komme frem fra graven til
et liv hvor ingen død skal være mer. Gud skal være deres Gud, og de skal være hans folk.
Det vil være et inderlig og ømt forhold mellom Gud og de hellige som er oppstått. Denne
tilstand, som er forutsatt i hans evige hensikt, ser han på som om den alt var en virkelighet.
For ham lever de døde.
417