Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å
gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et
presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres
villfarelser vekt.
Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans
undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud
som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende
forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet
degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til
seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt
eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De
benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler.
Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne
mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav.
Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter
deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det
var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på
menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de
av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var
blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres
naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre
seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De
levde for seg selv.
Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige
resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har
et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av
en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse til
saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den
Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole
på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan
utvirke.
Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med
Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være
sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han
var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville
de latterliggjøre det han lærte. Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand
bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod
416