Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres villfarelser vekt. Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler. Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav. Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De levde for seg selv. Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse til saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan utvirke. Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville de latterliggjøre det han lærte. Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod 416
Kristi Lidenskap i oppstandelsen, og i den evige verden gjenoppta det livet som ble avbrutt på jorden. I så fall måtte jordiske forbindelser knyttes igjen. Mann og hustru ville bli gjenforent og ekteskaper inngått. Alle ting ville fortsette slik som før døden. Skrøpeligheter og lidenskaper i dette livet ville da bli eviggjort i livet som kommer. Som svar på spørsmålet løftet Jesus sløret fra det fremtidige livet. «Etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Han påviste at saddukeerne tok feil. Deres forutsetninger var falske. «Dere farer vill,» sa han, «fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» Han anklaget dem ikke for hykleri, som han hadde gjort med fariseerne, men for villfarelse. Saddukeerne hadde rost seg av at de fremfor alle andre holdt seg strengt etter Den hellige skrift. Men Jesus viste at de ikke kjente til dens sanne mening, at denne kunnskapen må komme inn i hjertet ved Den Hellige Ånds opplysning. Han sa at grunnen til forvirringen i deres tro og mørket i deres sinn var deres manglende kjennskap til Guds ord og til hans kraft. De prøvde å bringe Guds hemmeligheter innenfor rammen av deres begrensede tenkeevne. Jesus ville åpne deres sinn for de hellige sannheter som kunne utvide og styrke deres forstand. Tusener er vantro fordi deres begrensede forstand ikke kan fatte Guds hemmeligheter. De kan ikke forklare den underfulle utstråling av guddommelig makt i hans forsyn. Derfor forkaster de bevisene på en slik makt, og tilskriver dem naturlige årsaker som de enda mindre kan fatte. Den eneste nøkkel til de hemmeligheter som omgir oss, er at vi erkjenner Guds nærvær og makt i dem. Menneskene trenger å anerkjenne Gud som universets skaper, og den som leder og utretter alt. De behøver et videre syn på hans natur og måten han virker på. Kristus sa til sine tilhørere at hvis det ikke var noen oppstandelse av de døde, ville Den hellige skrift, som de bekjente seg til å tro på, ikke være til noen nytte. Videre sa han: «Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» Gud regner de ting som ikke er, som om de var. Han ser enden fra begynnelsen og betrakter resultatet av sin gjerning som om den alt var fullført. De som er døde, fra Adam og ned til den siste frelste som dør, vil høre Guds Sønns røst og vil komme frem fra graven til et liv hvor ingen død skal være mer. Gud skal være deres Gud, og de skal være hans folk. Det vil være et inderlig og ømt forhold mellom Gud og de hellige som er oppstått. Denne tilstand, som er forutsatt i hans evige hensikt, ser han på som om den alt var en virkelighet. For ham lever de døde. 417
- Page 374 and 375: Kristi Lidenskap også ham som skul
- Page 376 and 377: Kristi Lidenskap fjellhulen, kaldt
- Page 378 and 379: Kristi Lidenskap eller gjøre noe s
- Page 380 and 381: Kristi Lidenskap Ved dette rådsmø
- Page 382 and 383: Kristi Lidenskap Kapittel 60 - Guds
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 406 and 407: Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jød
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 414 and 415: Kristi Lidenskap Etter en stund vå
- Page 416 and 417: Kristi Lidenskap øversteprestens h
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
- Page 426 and 427: Kristi Lidenskap Kristi ord brakte
- Page 428 and 429: Kristi Lidenskap som et ekko. Men m
- Page 430 and 431: Kristi Lidenskap den som Moses hadd
- Page 432 and 433: Kristi Lidenskap for en stund føre
- Page 434 and 435: Kristi Lidenskap behandlet som util
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
- Page 466 and 467: Kristi Lidenskap Hva nattverden bet
- Page 468 and 469: Kristi Lidenskap Når vi betrakter
- Page 470 and 471: Kristi Lidenskap Det er ikke mange
- Page 472 and 473: Kristi Lidenskap vil jeg gjøre, s
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å<br />
gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et<br />
presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres<br />
villfarelser vekt.<br />
Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans<br />
undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud<br />
som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende<br />
forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet<br />
degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til<br />
seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt<br />
eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De<br />
benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler.<br />
Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne<br />
mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav.<br />
Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter<br />
deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det<br />
var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på<br />
menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de<br />
av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var<br />
blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres<br />
naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre<br />
seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De<br />
levde for seg selv.<br />
Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige<br />
resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har<br />
et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av<br />
en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse til<br />
saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den<br />
Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole<br />
på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan<br />
utvirke.<br />
Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med<br />
Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være<br />
sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han<br />
var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville<br />
de latterliggjøre det han lærte. Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand<br />
bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod<br />
416