Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
så lenge det ikke var i strid med en overordnet plikt. Mens de på fredelig vis underkastet seg
landets lover, skulle de til enhver tid først og fremst vise troskap mot Gud.
Da Jesus sa: Gi Gud hva Guds er, var det en skarp irettesettelse til de listige jødene.
Hadde de trofast oppfylt sine forpliktelser overfor Gud, ville de ikke ha vært en splittet
nasjon og underlagt en fremmed makt. Ikke noen romersk fane ville ha vaiet over Jerusalem,
ingen romersk vaktpost ville ha stått ved byens porter, og ingen romersk landsfyrste ville ha
hersket innenfor dens murer. Den gangen betalte jødefolket straffen for sitt frafall fra Gud.
Da fariseerne hørte hva Jesus hadde svart, ble de forundret og gikk sin vei. Han hadde
irettesatt deres hykleri og maktmisbruk. Da han gjorde det, fremholdt han et viktig prinsipp
som klart setter grensene for menneskenes plikt overfor de borgerlige myndigheter og
samtidig viser deres plikt mot Gud. For mange var et plagsomt spørsmål nå blitt avgjort.
Siden fulgte de alltid det riktige prinsippet. Selv om mange gikk utilfredse bort, innså de at
det prinsippet som lå bak spørsmålet, var blitt klart fremholdt, og de undret seg over Kristi
klare dømmekraft.
De dødes oppstandelse
Ikke før var fariseerne brakt til taushet, så kom saddukeerne frem med sine listige
spørsmål. De to partiene var i bitter strid med hverandre. Fariseerne holdt strengt på
tradisjonen. De var nøye med de ytre seremonier, og var flittige når det gjaldt vaskeskikker,
faste og lange bønner, og gav almisser så alle skulle legge merke til det. Men Jesus sa at de
tilsidesatte Guds lov ved å lære lærdommer som var menneskebud. I det store og hele var de
hyklerske og fanatiske. Likevel fantes det mennesker blant dem som eide ekte fromhet, og
som tok imot Kristi undervisning og ble hans disipler. Saddukeerne forkastet fariseernes
tradisjoner. De bekjente seg til å tro størsteparten av Den hellige skrift og betraktet den som
rettesnor for sine handlinger. Men i virkeligheten var de skeptikere og materialister.
Saddukeerne avviste englenes eksistens, de dødes oppstandelse og læren om et fremtidig
liv med lønn eller straff. På alle disse punktene var de forskjellige fra fariseerne.
Oppstandelsen var i særlig grad et stridspunkt mellom de to parter. Fariseerne hadde hatt en
fast tro på oppstandelsen, men under disse diskusjonene var deres oppfatning om den
fremtidige tilstand blitt forvirret. Døden ble en uforklarlig gåte for dem. Deres manglende
evne til å imøtegå saddukeerne gav anledning til stadig irritasjon. Diskusjonen mellom de to
parter førte vanligvis til harmfullt ordskifte som gjorde skillet mellom dem større enn
tidligere.
Saddukeerne var langt færre enn sine motstandere, og de hadde ikke så sterkt grep på
vanlig folk. Men mange av dem var rike, og de hadde den innflytelse som rikdom gir. Blant
dem fantes de fleste av prestene, og øverstepresten var gjerne en av dem. Men dette var
under den uttrykkelige forutsetning at deres skeptiske oppfatninger ikke skulle gjøres til en
415