Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
eiendeler, våre beste sjelelige og åndelige evner bør vi hellige til ham som elsket oss og gav
seg selv for oss.
I Jerusalem ventet Herodes utålmodig på at vismennene skulle komme tilbake. Da tiden
gikk uten at de viste seg, ble han mistenksom. Rabbinernes uvillighet til å peke ut stedet
hvor Messias skulle bli født, og at vismennene med hensikt hadde unngått ham, syntes å
tyde på at de hadde gjennomskuet hans plan. Dette gjorde ham rasende. Hans list hadde slått
feil, men enda var det anledning til å bruke makt. Han ville statuere et eksempel når det
gjaldt denne barnekongen. Disse stolte jødene skulle få se hva de kunne vente seg hvis de
prøvde å sette en annen konge på tronen.
Soldater ble øyeblikkelig sendt til Betlehem med ordre om å drepe alle guttebarn på
opptil to år. De fredfulle hjemmene i Davids by ble vitne til de redselsscener som seks
hundre år tidligere var blitt åpenbart for profeten. «Rop ble hørt i Rama, gråt og høylytt
klage: Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer.» Denne
ulykken hadde jødene påført seg selv. Hvis de hadde levd for Gud i troskap og ydmykhet,
ville han på en underfull måte sørget for at kongens raseri ikke hadde kunnet skade dem.
Men deres synder hadde skilt dem fra Gud, og de hadde avvist Den Hellige Ånd, deres
eneste vern. De hadde ikke studert Den hellige skrift med et ønske om å rette seg etter Guds
vilje. I stedet hadde de søkt etter profetier som de kunne tolke til sin egen opphøyelse, og til
å påvise hvordan Gud foraktet alle andre nasjoner.
I sin stolthet skrøt de av at Messias skulle komme som konge, seire over sine fiender, og i
sin vrede tråkke hedningene ned. På den måten hadde de gjort seg forhatt hos sine herskere.
Gjennom deres uriktige fremstilling av Kristi misjon hadde Satan til hensikt å utrydde ham,
men i stedet falt det tilbake på dem selv. Denne grusomme handlingen var en av de siste
som formørket Herodes’ regjeringstid. Kort etter blodbadet på de uskyldige barna ble han
selv tvunget til å møte den dommen som ingen kan avverge. Han fikk en fryktelig død.
Josef, som enda var i Egypt, fikk av en Guds engel beskjed om å vende tilbake til Israels
land. Ettersom han betraktet Jesus som arving til Davids trone, ønsket han å bosette seg i
Betlehem. Men da han fikk vite at Arkelaus regjerte i Judea i sin fars sted, fryktet han for at
han kunne komme til å gjennomføre de planene mot Jesus som hans far hadde hatt. Av alle
sønnene til Herodes var Arkelaus den som lignet faren mest av natur. Hans overtagelse av
makten var alt blitt markert ved et opprør i Jerusalem, og tusener av jøder var blitt drept av
romerske soldater.
Igjen ble Josef ledet til et sikkert sted. Han vendte tilbake til Nasaret, sitt tidligere hjem,
og her bodde Jesus i nesten tretti år. «Slik skulle det bli oppfylt som profetene hadde sagt, at
han skulle kalles en nasareer.» Galilea ble også regjert av en sønn av Herodes, men
befolkningen der var langt mer blandet med utlendinger enn tilfellet var i Judea. Derfor var
34