Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
de utakknemlige vindyrkerne, var et bilde på dommen over dem som ville overgi Kristus til
døden.
Hjørnesteinen som ble vraket
Jesus så med medlidenhet på dem og fortsatte: «Har dere aldri lest i skriftene: Den
steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt
er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som
bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som
steinen faller på, skal bli knust.»
Denne profetien hadde jødene ofte gjentatt i synagogen med tanke på Messias’ komme.
Kristus var hjørnesteinen i den jødiske samfunnsordning og i hele frelsesplanen. Denne
hovedhjørnesteinen var det at de jødiske byggmestere, Israels prester og rådsherrer, nå var i
ferd med å forkaste. Jesus rettet deres oppmerksomhet til de profetier som ville vise dem
den fare de var i. Med alle midler han hadde til rådighet, prøvde han å gjøre klart for dem
hva de egentlig var i ferd med å gjøre.
Det han sa, hadde også en annen hensikt. Da Jesus spurte: «Når så vingårdens herre
kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» gikk han ut fra at fariseerne ville
svare slik de gjorde. Han ville at de skulle felle dommen over seg selv. Hans advarsler, som
ikke kunne vekke dem til omvendelse, ville besegle deres dom, og han ville de skulle innse
at de selv var skyld i den skjebnen som rammet dem. Han ville vise dem Guds rettferdighet
når han tok fra dem deres nasjonale privilegier. Dette var alt begynt, og før det hele var
over, ville ikke bare templet og byen bli ødelagt, men hele jødefolket ville bli spredt.
Tilhørerne oppfattet advarselen. Men på tross av den dom prestene og rådsherrene selv
hadde avsagt, var de ferdige til å fylle ut resten av bildet ved å si: «Der har vi arvingen.
Kom, la oss slå ham i hjel.» «De ville gjerne ha grepet ham, men de var redde for
folkemengden,» for den offentlige stemning var på Kristi side. Da Jesus siterte profetien om
steinen som ble forkastet, hentydet han til en faktisk hendelse i Israels historie. Det var i
forbindelse med byggingen av det første templet. Den hadde en særskilt anvendelse i tiden
for Kristi første komme og burde ha talt med særlig styrke til jødene. Men den har også noe
å lære oss.
Da Salomos tempel ble oppført, ble de veldige steinene til murene og grunnvollen gjort
helt ferdige ute i steinbruddet. Da de ble brakt til byggeplassen, skulle det ikke brukes noe
redskap. Arbeidsfolkene skulle bare få dem riktig plassert. En stein av uvanlig størrelse og
form var brakt frem for å brukes i grunnmuren. Men de som arbeidet på bygget, kunne ikke
finne plass til den og ville ikke ta imot den. Den var til bry for dem slik den lå ubrukt og var
i veien.
410