Kristi Lidenskap_(norsk)

Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.

newcovenantpublicationsintl
from newcovenantpublicationsintl More from this publisher
06.04.2023 Views

Kristi Lidenskap øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring. Lignelsen om de to brødre Når Jesus kom i konflikt med rabbinerne, var det ikke for å ydmyke sine motstandere. Han var ikke glad for å se dem i en vanskelig stilling. Han hadde noe viktig å undervise om, og han ergret sine fiender ved å la dem vikle seg inn i det garnet som de hadde lagt ut for ham. At de innrømmet sin mangel på kjennskap til arten av Johannes’ dåp, gav ham anledning til å tale. Han benyttet anledningen til å påvise deres virkelige tilstand. Med det føyde han til en ny advarsel til de mange han alt hadde gitt. «Hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?» Dette plutselige spørsmålet gjorde at hans tilhørere ikke var på vakt. De hadde fulgt nøye med i lignelsen og svarte øyeblikkelig: «Den første.» Jesus så rolig på dem og sa strengt og alvorlig: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.» Prestene og rådsherrene kunne ikke unngå å gi et korrekt svar på spørsmålet fra Jesus. Slik fikk han vite at de foretrakk den første sønnen. Denne sønnen var en fremstilling av tollerne, dem som fariseerne foraktet og hatet. Tollerne hadde vært grovt umoralske. De hadde virkelig overtrådt Guds lov, og i sitt liv hadde de lagt for dagen en absolutt motstand mot hans krav. De hadde vært utakknemlige og vanhellige. Da de fikk beskjed om å gå og arbeide i vingården, avslo de med forakt. Men da Johannes kom og forkynte omvendelse og dåp, tok tollerne imot hans budskap og ble døpt. Den andre sønnen var en fremstilling av de jødiske lederne. Noen av fariseerne hadde vendt om og tatt imot Johannes’ dåp, men makthaverne ville ikke innrømme at han var sendt av Gud. Hans advarsler og irettesettelser førte ikke til noen reformasjon hos dem. De «lot seg ikke døpe av ham og viste Guds plan fra seg».5 De ringeaktet hans budskap. Prestene og rådsherrene gav seg ut for å være lydige, men var i virkeligheten ulydige. I likhet med den andre sønnen sa de ja da de ble kalt. Men de gikk ikke. De hadde en høy bekjennelse når det 408

Kristi Lidenskap gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke handlet i samsvar med sin bekjennelse. Forpakterne og arvingen Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda var det mer de måtte tåle. «Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett tid.» De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud. Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården skulle ha de beste forutsetninger. «Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept. Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte, var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over 409

<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />

gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne<br />

anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de<br />

kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke<br />

handlet i samsvar med sin bekjennelse.<br />

Forpakterne og arvingen<br />

Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg<br />

imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda<br />

var det mer de måtte tåle.<br />

«Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde<br />

rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort<br />

til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere<br />

til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen<br />

og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde<br />

det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha<br />

respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen.<br />

Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av<br />

vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med<br />

disse vindyrkerne?»<br />

Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde<br />

menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett<br />

tid.» De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at<br />

de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud.<br />

Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et<br />

symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården<br />

skulle ha de beste forutsetninger.<br />

«Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en<br />

fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss<br />

del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres<br />

hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å<br />

hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til<br />

omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept.<br />

Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte,<br />

var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine<br />

ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på<br />

Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i<br />

hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over<br />

409

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!