Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring. Lignelsen om de to brødre Når Jesus kom i konflikt med rabbinerne, var det ikke for å ydmyke sine motstandere. Han var ikke glad for å se dem i en vanskelig stilling. Han hadde noe viktig å undervise om, og han ergret sine fiender ved å la dem vikle seg inn i det garnet som de hadde lagt ut for ham. At de innrømmet sin mangel på kjennskap til arten av Johannes’ dåp, gav ham anledning til å tale. Han benyttet anledningen til å påvise deres virkelige tilstand. Med det føyde han til en ny advarsel til de mange han alt hadde gitt. «Hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?» Dette plutselige spørsmålet gjorde at hans tilhørere ikke var på vakt. De hadde fulgt nøye med i lignelsen og svarte øyeblikkelig: «Den første.» Jesus så rolig på dem og sa strengt og alvorlig: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.» Prestene og rådsherrene kunne ikke unngå å gi et korrekt svar på spørsmålet fra Jesus. Slik fikk han vite at de foretrakk den første sønnen. Denne sønnen var en fremstilling av tollerne, dem som fariseerne foraktet og hatet. Tollerne hadde vært grovt umoralske. De hadde virkelig overtrådt Guds lov, og i sitt liv hadde de lagt for dagen en absolutt motstand mot hans krav. De hadde vært utakknemlige og vanhellige. Da de fikk beskjed om å gå og arbeide i vingården, avslo de med forakt. Men da Johannes kom og forkynte omvendelse og dåp, tok tollerne imot hans budskap og ble døpt. Den andre sønnen var en fremstilling av de jødiske lederne. Noen av fariseerne hadde vendt om og tatt imot Johannes’ dåp, men makthaverne ville ikke innrømme at han var sendt av Gud. Hans advarsler og irettesettelser førte ikke til noen reformasjon hos dem. De «lot seg ikke døpe av ham og viste Guds plan fra seg».5 De ringeaktet hans budskap. Prestene og rådsherrene gav seg ut for å være lydige, men var i virkeligheten ulydige. I likhet med den andre sønnen sa de ja da de ble kalt. Men de gikk ikke. De hadde en høy bekjennelse når det 408
Kristi Lidenskap gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke handlet i samsvar med sin bekjennelse. Forpakterne og arvingen Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda var det mer de måtte tåle. «Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett tid.» De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud. Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården skulle ha de beste forutsetninger. «Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept. Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte, var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over 409
- Page 366 and 367: Kristi Lidenskap Rådsherren skjøn
- Page 368 and 369: Kristi Lidenskap Kapittel 58 - Makt
- Page 370 and 371: Kristi Lidenskap Johannes skulle va
- Page 372 and 373: Kristi Lidenskap ferd med å bli kn
- Page 374 and 375: Kristi Lidenskap også ham som skul
- Page 376 and 377: Kristi Lidenskap fjellhulen, kaldt
- Page 378 and 379: Kristi Lidenskap eller gjøre noe s
- Page 380 and 381: Kristi Lidenskap Ved dette rådsmø
- Page 382 and 383: Kristi Lidenskap Kapittel 60 - Guds
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 406 and 407: Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jød
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 414 and 415: Kristi Lidenskap Etter en stund vå
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
- Page 424 and 425: Kristi Lidenskap hovedsak. På grun
- Page 426 and 427: Kristi Lidenskap Kristi ord brakte
- Page 428 and 429: Kristi Lidenskap som et ekko. Men m
- Page 430 and 431: Kristi Lidenskap den som Moses hadd
- Page 432 and 433: Kristi Lidenskap for en stund føre
- Page 434 and 435: Kristi Lidenskap behandlet som util
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
- Page 464 and 465: Kristi Lidenskap forskende blikk, s
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne<br />
anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de<br />
kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke<br />
handlet i samsvar med sin bekjennelse.<br />
Forpakterne og arvingen<br />
Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg<br />
imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda<br />
var det mer de måtte tåle.<br />
«Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde<br />
rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort<br />
til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere<br />
til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen<br />
og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde<br />
det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha<br />
respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen.<br />
Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av<br />
vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med<br />
disse vindyrkerne?»<br />
Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde<br />
menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett<br />
tid.» De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at<br />
de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud.<br />
Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et<br />
symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården<br />
skulle ha de beste forutsetninger.<br />
«Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en<br />
fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss<br />
del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres<br />
hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å<br />
hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til<br />
omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept.<br />
Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte,<br />
var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine<br />
ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på<br />
Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i<br />
hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over<br />
409