Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne
anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de
kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke
handlet i samsvar med sin bekjennelse.
Forpakterne og arvingen
Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg
imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda
var det mer de måtte tåle.
«Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde
rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort
til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere
til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen
og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde
det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha
respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen.
Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av
vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med
disse vindyrkerne?»
Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde
menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett
tid.» De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at
de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud.
Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et
symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården
skulle ha de beste forutsetninger.
«Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en
fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss
del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres
hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å
hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til
omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept.
Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte,
var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine
ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på
Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i
hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over
409