Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap Etter en stund våget prestene og rådsherrene seg tilbake til templet. Da panikken hadde lagt seg, ble de grepet av angst ved tanken på hva Jesus nå ville foreta seg. De ventet at han ville kreve Davids trone. Mens de i stillhet vendte tilbake til templet, hørte de stemmer av menn, kvinner og barn som priste Gud. Da de var kommet inn, ble de stående som fastnaglet av det uventede synet. De så at syke ble helbredet, at blinde fikk sitt syn, at døve kunne høre og at vanføre hoppet av glede. Barna jublet høyest. Jesus hadde helbredet dem for deres lidelser. Han hadde lagt armene omkring dem og hadde tatt imot deres hengivenhet og takknemlighet, og noen av dem som lente seg til ham, sovnet mens han underviste folk. Med glade stemmer forkynte nå barna hans pris. De gjentok hosianna-ropene fra dagen før og svingte triumferende med palmegrener foran Jesus. Templet lød og gjenlød av deres pris: «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» «Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham!” «Hosianna, Davids sønn!» Lyden av disse glade stemmene, som ingen prøvde å holde tilbake, forarget templets ledere. De gjorde tiltak for å stoppe slike demonstrasjoner. De fremholdt at Guds hus ble vanhelliget av barna som løp barbent omkring og ropte av fryd. Da det gikk opp for dem at deres ord ikke gjorde noe inntrykk på folk, sa de til Jesus: «Hører du hva de sier?» Jesus svarte: «Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris.» Profetien hadde forutsagt at Jesus skulle utropes til konge, og dette måtte oppfylles. Prestene og rådsherrene i Israel nektet å forkynne hans ære. Gud påvirket da barna til å være hans vitner. Hadde barnas stemmer vært tause, ville selve søylene i templet ha forkynt Kristi pris. Fariseerne ble fullstendig forvirret og ute av seg. En som de ikke kunne skremme, hadde kontrollen. Jesus hadde inntatt sin posisjon som templets vokter. Aldri før hadde han påtatt seg en slik kongelig myndighet. Aldri før hadde hans ord og gjerninger hatt så stor makt. Han hadde utført underfulle gjerninger i hele Jerusalem, men aldri tidligere på en så høytidelig og inntrykksfull måte. Prestene og rådsherrene våget ikke å vise ham åpent fiendskap i nærvær av folket som hadde vært vitne til hans undergjerninger. Selv om hans svar hadde gjort dem både rasende og skamfulle, var de ute av stand til å utrette mer den dagen. Neste morgen overveide Det høye råd igjen hvilken fremgangsmåte de skulle følge overfor Jesus. Tre år tidligere hadde de forlangt å få et tegn på at han var Messias. Siden den gang hadde han gjort mektige gjerninger overalt i landet. Han hadde helbredet de syke, mettet tusener av mennesker på en mirakuløs måte, gått på vannet og stillet den opprørte sjøen med sitt ord. Gang på gang hadde han lest menneskenes tanker som en åpen bok. Han hadde drevet ut onde ånder og oppreist døde. Rådsherrene hadde fått bevis for at han var Messias. De besluttet nå at de ikke ville kreve noe tegn på hans myndighet, men ville lokke ut av ham en eller annen innrømmelse eller uttalelse som de kunne dømme ham for. 406
Kristi Lidenskap De prøvde å fange ham i ord De gikk nå til templet hvor han holdt på å undervise, og begynte å spørre ham: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?» De ventet at han skulle hevde at hans myndighet var fra Gud. En slik påstand ville de avvise. Men Jesus møtte dem med et spørsmål som tilsynelatende gjaldt noe annet, og han gjorde sitt svar avhengig av at de svarte på det han spurte dem om. «Var Johannes-dåpen fra himmelen eller fra mennesker?» Prestene skjønte at de var i en knipe som ingen spissfindigheter kunne få dem ut av. Hvis de sa at Johannes-dåpen var fra himmelen, ville deres inkonsekvens være åpenbar, og Jesus ville si: «Hvorfor trodde dere ham da ikke?» Johannes hadde vitnet om Jesus: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!” Hvis prestene trodde Johannes’ vitnesbyrd, hvordan kunne de da nekte at Jesus var Messias? Hvis de gav uttrykk for det de virkelig trodde, at Johannes’ virksomhet var menneskeverk, ville de pådra seg en storm av harme, for folk trodde at Johannes var profet. Med spent oppmerksomhet ventet folkemengden på avgjørelsen. De visste at prestene hadde sagt at de godtok Johannes’ virksomhet, og de ventet at de uten tvil ville innrømme at Gud hadde sendt ham. Men etter å ha konferert i hemmelighet, bestemte de seg for at de ikke ville blottstille seg selv. Mens de på hyklersk måte påberopte seg at de ikke kjente til dette, svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.» Skriftlærde, prester og rådsherrer ble alle sammen tause. Forvirret og skuffet ble de stående med senket blikk og torde ikke trenge inn på Jesus med flere spørsmål. Ved sin feighet og rådvillhet hadde de i stor grad forspilt sin respekt hos folket. De mange som var til stede, moret seg over å se hvordan disse stolte, selvrettferdige mennene ble beseiret. Alt det Jesus sa og gjorde, var betydningsfullt, og etter hans korsfestelse og himmelfart ville innflytelsen av dette merkes i stadig stigende grad. Mange av dem som med spenning hadde ventet på utfallet av Jesu spørsmål, og som til sist skulle bli hans disipler, følte sin første dragning til ham ved det han uttalte denne begivenhetsrike dagen. Det som foregikk i tempel forgården, skulle aldri viskes ut av deres sinn. Kontrasten mellom Jesus og øversteprestene mens de snakket sammen, var påfallende. Den stolte og fremtredende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til 407
- Page 364 and 365: Kristi Lidenskap Kapittel 57 - Det
- Page 366 and 367: Kristi Lidenskap Rådsherren skjøn
- Page 368 and 369: Kristi Lidenskap Kapittel 58 - Makt
- Page 370 and 371: Kristi Lidenskap Johannes skulle va
- Page 372 and 373: Kristi Lidenskap ferd med å bli kn
- Page 374 and 375: Kristi Lidenskap også ham som skul
- Page 376 and 377: Kristi Lidenskap fjellhulen, kaldt
- Page 378 and 379: Kristi Lidenskap eller gjøre noe s
- Page 380 and 381: Kristi Lidenskap Ved dette rådsmø
- Page 382 and 383: Kristi Lidenskap Kapittel 60 - Guds
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 406 and 407: Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jød
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 416 and 417: Kristi Lidenskap øversteprestens h
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
- Page 424 and 425: Kristi Lidenskap hovedsak. På grun
- Page 426 and 427: Kristi Lidenskap Kristi ord brakte
- Page 428 and 429: Kristi Lidenskap som et ekko. Men m
- Page 430 and 431: Kristi Lidenskap den som Moses hadd
- Page 432 and 433: Kristi Lidenskap for en stund føre
- Page 434 and 435: Kristi Lidenskap behandlet som util
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
- Page 456 and 457: Kristi Lidenskap Denne siste kvelde
- Page 458 and 459: Kristi Lidenskap Da Judas valgte si
- Page 460 and 461: Kristi Lidenskap I liv og lære har
- Page 462 and 463: Kristi Lidenskap Kapittel 72 - Natt
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
De prøvde å fange ham i ord<br />
De gikk nå til templet hvor han holdt på å undervise, og begynte å spørre ham: «Med<br />
hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?» De ventet at han<br />
skulle hevde at hans myndighet var fra Gud. En slik påstand ville de avvise. Men Jesus<br />
møtte dem med et spørsmål som tilsynelatende gjaldt noe annet, og han gjorde sitt svar<br />
avhengig av at de svarte på det han spurte dem om. «Var Johannes-dåpen fra himmelen eller<br />
fra mennesker?»<br />
Prestene skjønte at de var i en knipe som ingen spissfindigheter kunne få dem ut av. Hvis<br />
de sa at Johannes-dåpen var fra himmelen, ville deres inkonsekvens være åpenbar, og Jesus<br />
ville si: «Hvorfor trodde dere ham da ikke?» Johannes hadde vitnet om Jesus: «Se, der er<br />
Guds lam, som bærer verdens synd!” Hvis prestene trodde Johannes’ vitnesbyrd, hvordan<br />
kunne de da nekte at Jesus var Messias? Hvis de gav uttrykk for det de virkelig trodde, at<br />
Johannes’ virksomhet var menneskeverk, ville de pådra seg en storm av harme, for folk<br />
trodde at Johannes var profet.<br />
Med spent oppmerksomhet ventet folkemengden på avgjørelsen. De visste at prestene<br />
hadde sagt at de godtok Johannes’ virksomhet, og de ventet at de uten tvil ville innrømme at<br />
Gud hadde sendt ham. Men etter å ha konferert i hemmelighet, bestemte de seg for at de<br />
ikke ville blottstille seg selv. Mens de på hyklersk måte påberopte seg at de ikke kjente til<br />
dette, svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken<br />
myndighet jeg gjør dette.»<br />
Skriftlærde, prester og rådsherrer ble alle sammen tause. Forvirret og skuffet ble de<br />
stående med senket blikk og torde ikke trenge inn på Jesus med flere spørsmål. Ved sin<br />
feighet og rådvillhet hadde de i stor grad forspilt sin respekt hos folket. De mange som var<br />
til stede, moret seg over å se hvordan disse stolte, selvrettferdige mennene ble beseiret. Alt<br />
det Jesus sa og gjorde, var betydningsfullt, og etter hans korsfestelse og himmelfart ville<br />
innflytelsen av dette merkes i stadig stigende grad. Mange av dem som med spenning hadde<br />
ventet på utfallet av Jesu spørsmål, og som til sist skulle bli hans disipler, følte sin første<br />
dragning til ham ved det han uttalte denne begivenhetsrike dagen. Det som foregikk i tempel<br />
forgården, skulle aldri viskes ut av deres sinn.<br />
Kontrasten mellom Jesus og øversteprestene mens de snakket sammen, var påfallende.<br />
Den stolte og fremtredende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og<br />
kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret<br />
og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos<br />
dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller<br />
ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig<br />
sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til<br />
407