Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
de skulle hjelpe sine medmennesker på enhver mulig måte. Men selvet antar slike
dimensjoner at de ikke ser noe annet. De har ikke nærkontakt med sine medmennesker.
De som på denne måten lever for seg selv, ligner fikentreet som så ut til å ha så mye å by
på, men var uten frukt. De følger gudsdyrkelsens former; men uten anger eller tro. De gir
seg ut for å ha aktelse for Guds lov, men lydigheten mangler. De taler, men handler ikke. I
dommen over fikentreet viser Jesus klart hvor avskyelig han synes denne tomme
bekjennelsen er. Han sier at den som synder åpenlyst, er mindre skyldig enn den som
bekjenner seg til å tjene Gud, men som ikke bærer frukt til hans ære.
Lignelsen om fikentreet
Lignelsen om fikentreet, som Kristus fortalte før sitt besøk i Jerusalem, hadde en direkte
tilknytning til den undervisning han gav da han forbannet det ufruktbare treet. Gartneren
gikk i forbønn for det ufruktbare treet i lignelsen: «Herre, la det stå dette året også, så skal
jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du
hogge det ned.” Det ufruktbare treet skulle få ekstra omsorg. Det skulle få alle mulige
fordeler. Men hvis det fremdeles ble uten frukt, kunne ikke noe redde det fra undergangen.
I lignelsen ble det ikke fortalt noe om resultatet av gartnerens arbeid. Det avhang av
folket som Jesus talte til. Jødene var et symbol på det fruktløse treet, og det var deres sak å
avgjøre sin egen skjebne. De hadde fått hvert fortrinn som himmelen kunne gi dem. Men de
særlige velsignelser de fikk, ble til ingen nytte for dem. Kristi handling da han forbannet det
ufruktbare fikentreet, viste resultatet. De hadde bestemt sin egen ødeleggelse.
I mer enn tusen år hadde jødene misbrukt Guds barmhjertighet og nedkalt hans
straffedommer over seg. De hadde forkastet hans advarsler og drept hans profeter. Folket på
Kristi tid gjorde seg medansvarlig for disse synder ved å gå i samme spor. Deres skyld var at
de vraket den nåde og de advarsler de mottok. De lenker som nasjonen hadde smidd
gjennom århundrer, var folk på Kristi tid i ferd med å legge på seg selv.
I hver tidsalder får menneskene sin dag med lys og privilegier, en prøvetid da de kan
forsone seg med Gud. Men denne nådetiden har en grense. Barmhjertigheten kan tale den
skyldiges sak i årevis og bli ringeaktet og forkastet. Men det kommer en tid da det skjer for
siste gang. Hjertet blir så forherdet at det ikke lenger lar seg påvirke av Guds Ånd. Da vil
den milde, overtalende stemmen ikke lenger lyde for synderen. Da kommer det ikke flere
formaninger og advarsler. Den dagen var kommet for Jerusalem. Jesus gråt i angst over
byen som var dømt, men han kunne ikke redde den. Han hadde brukt alt som var av
hjelpemidler. Ved å forkaste Guds Ånds advarsler hadde Israel vraket det eneste middel som
kunne hjulpet dem. Ingen annen makt kunne utfri dem.
Den jødiske nasjon - til lærdom og advarsel
401