Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
vinning. De skrøt av sin kunnskap, men de var uvitende om Guds krav og var fulle av
hykleri. Lik det ufruktbare treet løftet de sine prangende grener høyt. De var frodige å se til
og vakre for øyet, men de gav «ikke annet enn blad». Den jødiske religion med sitt
praktfulle tempel, sine hellige altere, sine mitra-kledde prester og inntrykksfulle seremonier,
var nok et vakkert syn. Men den manglet ydmykhet, kjærlighet og velvilje mot andre.
Alle trærne i frukthagen var uten frukt. Men de bladløse trærne skapte ingen forventning
og var ikke årsak til noen skuffelse. Disse trærne var en fremstilling av hedningefolkene. De
var like blottet for gudsfrykt som jødene var. Men de gav seg heller ikke ut for å tjene Gud.
De kom ikke med skrytende påstander om at de var så gode. De var blinde overfor Guds
gjerninger og veier. For dem var fikentiden enda ikke kommet. De ventet fremdeles på en
dag som ville gi dem lys og håp. Jødene, som hadde fått større velsignelser frå Gud, ble
holdt ansvarlige for sitt misbruk av disse gavene. De fortrinn de roste seg av, økte bare deres
skyld.
Jesus var sulten da han gikk bort til fikentreet for å finne noe å spise. Slik hadde han også
kommet til Israel. Han hungret etter å finne rettferdighetens frukt hos dem. Han hadde øst ut
sine gaver over dem, så de skulle bære frukt til velsignelse for verden. De hadde fått alle
tenkelige muligheter og privilegier. Til gjengjeld ønsket han deres sympati og samarbeid i
nådens verk. Han lengtet etter å se selvoppofrelse, medfølelse og iver for Gud, og en dyp,
inderlig lengsel etter medmenneskers frelse. Hadde de holdt Guds lov, ville de ha gjort det
samme uselviske arbeid som Kristus utførte. Men kjærligheten til Gud og mennesker ble
formørket av stolthet og selvgodhet. De ruinerte seg selv ved å nekte å tjene andre. De
sannhetens skatter som Gud hadde betrodd dem, gav de ikke videre til verden. I det
ufruktbare fikentreet kunne de ha lest både sin synd og straffen for den.
Fikentreet visnet som følge av Kristi forbannelse. Det stod der i sin fordømte tilstand,
atskilt fra de andre trær, opptørket fra roten av. Det var et bilde på hvordan jøde folket
ville bli når Guds nåde ble tatt fra dem. Fordi jødene nektet å bringe velsignelsen til andre,
kunne de ikke lenger få den selv. «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?”
Denne advarselen gjelder til alle tider. At Kristus forbannet det treet som han selv hadde
skapt, er en advarsel til alle menigheter og til alle kristne. Ingen kan leve ut Guds lov uten å
tjene andre. Men det er mange som ikke lever i samsvar med Kristi barmhjertige, uselviske
liv.
Mange som mener om seg selv at de er utmerkede kristne, forstår ikke hva tjenesten for
Gud består i. De planlegger og studerer for å behage seg selv. De handler bare ut fra
selviske interesser. Tiden har bare verdi for dem i den utstrekning de kan bruke den til å
berike seg selv. Dette er deres hensikt med alt i livet. De tjener ikke andre, men bare seg
selv. Gud skapte dem til å leve i en verden der det må utføres uselvisk tjeneste. Han ville at
400