Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 64 - Jødefolket besegler sin skjebne
Kristi triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens
skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal Kristi
ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier:
Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» I et profetisk syn fikk Sakarja se den
endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han
kom første gang: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over
ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder
klage over den førstefødte.” Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den.
I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i
Guds Sønns blod.
Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet
enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville
komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk
undervisning. Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene
hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet:
«Hvem er dette?» Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med
forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og
overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd
med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem.
Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han
ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans
anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne
ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i
stemmen og med en sjelden kraft.
De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for
guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som
var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt
til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt
på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt
oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål,
mens de i sinne begynte å krangle seg imellom.
Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde
hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og
betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til
Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham.
398