Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jødefolket besegler sin skjebne Kristi triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal Kristi ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» I et profetisk syn fikk Sakarja se den endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han kom første gang: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.” Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den. I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i Guds Sønns blod. Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk undervisning. Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet: «Hvem er dette?» Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem. Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i stemmen og med en sjelden kraft. De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål, mens de i sinne begynte å krangle seg imellom. Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham. 398
Kristi Lidenskap Det fruktløse fikentreet Hele natten var Jesus i bønn, og om morgenen gikk han igjen til templet. På veien dit gikk han forbi en frukthage med fikentrær, og han var sulten. «Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kunne finne frukt på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke tiden for fikener.» Det var ikke tiden for modne fikener unntatt på visse steder. I fjellbygden omkring Jerusalem kunne det med rette sies: «Det var ikke tiden for fikener.» Men i den hagen Jesus kom til, var det ett tre som syntes å være forut for alle de andre. Det var alt dekket med løv. På fikentreet viser frukten seg før bladene springer ut. Dette treet som var fullt av blad, så derfor lovende ut. Det var som et tre med moden frukt. Men det så bare slik ut. Da Jesus undersøkte treet, fra den nederste grenen til den øverste kvisten, fant han «ikke annet enn blad». Det var en hel del prangende løvverk, men ikke noe mer. Jesus uttalte en forbannelse over treet. «Aldri mer skal noen spise frukt av deg,» sa han. Da han og disiplene neste morgen igjen var på vei mot byen, la de merke til de ødelagte grenene og bladene som hang ned. «Rabbi, se!» sa Peter, «fikentreet som du forbannet, er visnet.» Kristi handling da han forbannet fikentreet, forbauset disiplene. Den virket så ulik hans vanlige handlemåte. De hadde ofte hørt ham si at han ikke var kommet for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. De husket at han hadde sagt: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.” Hans undergjerninger var gjort for å gjenopprette, aldri for å ødelegge. Disiplene hadde kjent ham bare som gjenoppretteren og helbrederen. Denne handlingen var noe helt for seg selv. Hva var hensikten med den? spurte de. Gud «vil gjerne vise miskunn». «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.» Å ødelegge og fordømme er for ham en «underlig» gjerning.4 Men det er av kjærlighet og miskunn han løfter fremtidens slør og viser menneskene hvor syndens vei vil føre dem. Et talende symbol Forbannelsen av fikentreet var en lignelse utført i handling. Dette ufruktbare treet, som pranget med sitt bedragerske løvverk, var et symbol på jødefolket. Jesus ønsket å gjøre klart for disiplene hva som var årsaken til Israels uavvendelige dom. Derfor tilla han treet moralske egenskaper og gjorde det til en tolk for guddommelig sannhet. Jødene skilte seg tydelig ut fra alle andre folkeslag ved å hevde sin troskap mot Gud. Han hadde favorisert dem på en spesiell måte, og de mente at de var mer rettferdige enn alle andre folk. Men de var blitt fordervet på grunn av kjærlighet til verden, og grådige etter 399
- Page 356 and 357: Kristi Lidenskap Kapittel 55 - Guds
- Page 358 and 359: Kristi Lidenskap Det er like sant n
- Page 360 and 361: Kristi Lidenskap Kapittel 56 - Jesu
- Page 362 and 363: Kristi Lidenskap uhøflig uttrykk i
- Page 364 and 365: Kristi Lidenskap Kapittel 57 - Det
- Page 366 and 367: Kristi Lidenskap Rådsherren skjøn
- Page 368 and 369: Kristi Lidenskap Kapittel 58 - Makt
- Page 370 and 371: Kristi Lidenskap Johannes skulle va
- Page 372 and 373: Kristi Lidenskap ferd med å bli kn
- Page 374 and 375: Kristi Lidenskap også ham som skul
- Page 376 and 377: Kristi Lidenskap fjellhulen, kaldt
- Page 378 and 379: Kristi Lidenskap eller gjøre noe s
- Page 380 and 381: Kristi Lidenskap Ved dette rådsmø
- Page 382 and 383: Kristi Lidenskap Kapittel 60 - Guds
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 414 and 415: Kristi Lidenskap Etter en stund vå
- Page 416 and 417: Kristi Lidenskap øversteprestens h
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
- Page 424 and 425: Kristi Lidenskap hovedsak. På grun
- Page 426 and 427: Kristi Lidenskap Kristi ord brakte
- Page 428 and 429: Kristi Lidenskap som et ekko. Men m
- Page 430 and 431: Kristi Lidenskap den som Moses hadd
- Page 432 and 433: Kristi Lidenskap for en stund føre
- Page 434 and 435: Kristi Lidenskap behandlet som util
- Page 436 and 437: Kristi Lidenskap Snart skulle det
- Page 438 and 439: Kristi Lidenskap Kapittel 68 - I de
- Page 440 and 441: Kristi Lidenskap det og få evig li
- Page 442 and 443: Kristi Lidenskap uttalte dette, og
- Page 444 and 445: Kristi Lidenskap skal villede mange
- Page 446 and 447: Kristi Lidenskap dit ut, eller: «H
- Page 448 and 449: Kristi Lidenskap å gi verden evang
- Page 450 and 451: Kristi Lidenskap var den første so
- Page 452 and 453: Kristi Lidenskap i naturen, og de h
- Page 454 and 455: Kristi Lidenskap Det er fordi dette
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
Kapittel 64 - Jødefolket besegler sin skjebne<br />
<strong>Kristi</strong> triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens<br />
skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal <strong>Kristi</strong><br />
ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier:<br />
Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» I et profetisk syn fikk Sakarja se den<br />
endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han<br />
kom første gang: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over<br />
ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder<br />
klage over den førstefødte.” Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den.<br />
I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i<br />
Guds Sønns blod.<br />
Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet<br />
enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville<br />
komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk<br />
undervisning. Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene<br />
hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet:<br />
«Hvem er dette?» Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med<br />
forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og<br />
overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd<br />
med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem.<br />
Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han<br />
ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans<br />
anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne<br />
ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i<br />
stemmen og med en sjelden kraft.<br />
De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for<br />
guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som<br />
var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt<br />
til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt<br />
på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt<br />
oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål,<br />
mens de i sinne begynte å krangle seg imellom.<br />
Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde<br />
hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og<br />
betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til<br />
Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham.<br />
398