Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!» Her stanset han og unnlot å
si det Jerusalem kunne ha vært hvis folket der hadde tatt imot den hjelp som Gud ønsket å gi
- den gaven som var hans kjære Sønn.
Hvis Jerusalems innbyggere hadde visst det som var deres forrett å kunne vite, og hadde
aktet på det lyset som himmelen hadde sendt, kunne byen stått frem i sin prakt og velstand
som rikenes dronning og fri i kraft av sin gudgitte styrke. Ingen soldater ville stått ved dens
porter, ingen romerske faner ville ha vaiet på dens murer. Den lykkelige skjebne som
Jerusalem ville vært velsignet med, om byen hadde tatt imot sin frelser, steg opp for Guds
Sønn. Han så at den kunne ha blitt helbredet for sin sykdom, utfridd fra trelldom og
grunnfestet som verdens mektige hovedstad. Fra dens murer ville fredens duer ha fart ut til
alle nasjoner. Den ville ha blitt verdens strålende diadem.
Men det strålende bildet av hva Jerusalem kunne ha blitt, svinner bort for Kristi blikk.
Han er klar over byens situasjon under det romerske åk, under Guds mishag - dømt til å lide
gjengjeldelsens dom. Jesus fortsetter sin avbrutte veklage: «Men nå er det skjult for dine
øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg
og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke
bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet
deg.»
Kristus kom for å frelse Jerusalem og alle som bodde der. Men fariseernes stolthet,
hykleri, avindsyke og ondskap hadde hindret ham fra å fullføre sitt forsett. Han visste om
den fryktelige gjengjeldelse som ville ramme den dødsdømte byen. Han så Jerusalem
kringsatt av krigshærer. De beleirede innbyggerne ble drevet til sult og død. Mødre spiste
sine egne barn, mens både foreldre og barn snappet den siste matbit fra hverandre. Sultens
kvaler berøvet dem all naturlig hengivenhet overfor hverandre. Han så at jødenes stahet, slik
den kom til syne ved at de forkastet hans frelse, også ville få dem til å nekte å overgi seg til
invasjonshæren. Han så at Golgata, der han skulle bli korsfestet, var dekket med kors så tett
som trærne i en skog. Han så de ulykkelige innbyggerne som ble torturert på pinebenken og
da de ble korsfestet. De skjønne palassene var ødelagt. Templet lå i ruiner, og av de massive
murene skulle det ikke bli stein tilbake på stein. Byen selv ble pløyd til en åker. Det var
derfor ikke underlig at Jesus gråt i angst og kval over det fryktelige synet.
Jerusalem hadde vært hans hjertebarn. Som en ømhjertet far sørger over sin villfarne
sønn, gråt Jesus over den kjære byen. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? Hvordan skal jeg
kunne se deg gå til grunne? Må jeg la deg fare så du kan fylle ditt ugudelighets beger? Et
menneske er så verdifullt at verdener blir uten betydning sammenlignet med det. Men her
skulle et helt folk gå til grunne! Når den dalende solen ikke lenger var synlig på himmelen,
ville Jerusalems nådedag være slutt.
396