Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
kroppen svaier frem og tilbake som et tre i storm. Fra de skjelvende leppene høres en
angstfull klagelyd som om den kom fra dypet av et knust hjerte.
For et syn dette er for engler! Deres kjære høvding i fortvilt sorg! For et syn for den glade
folkemengden som med jubelrop og svaiende palmegrener fulgte ham til den herlige byen
hvor de i sin glade uforstand håpet at han nå skulle herske. Jesus gråt også ved graven til
Lasarus. Det var i guddommelig sorg og medlidenhet med menneskelig smerte. Men denne
plutselige sorg var som en klagetone i et seierskor. Midt under en jubelscene der alle hyllet
Israels konge, gråt han. Det var ikke gledestårer, men tårer og sukk som skyldtes en angst
som han ikke kunne holde tilbake. Folkemengden ble plutselig grepet av tungsinn. Deres
hyllest døde bort. Mange gråt av deltagelse med ham i en sorg de ikke kunne fatte.
Jesus gråt ikke på grunn av det han selv skulle lide. Getsemane var like foran ham, der
redselen av et stort mørke snart ville overvelde ham. Innenfor synsfeltet var også Fåreporten
som offerdyrene i århundrer var blitt ført gjennom. Denne porten skulle snart åpnes for ham
som ofringen av alle disse dyrene hadde pekt frem til, han som skulle gi sitt liv for verdens
synd. Like i nærheten var også Golgata, skueplassen for den sjelekval som snart ville
komme. Likevel var det ikke på grunn av disse påminnelser om hans grufulle død at han
gråt og stønnet av sjeleangst.
Sorgen gjaldt ikke ham selv. Tanken på hans egen angst skremte ikke denne edle,
selvoppofrende personen. Det var synet av Jerusalem som skar Jesus i hjertet, byen som
hadde forkastet Guds Sønn og ringeaktet hans kjærlighet, som nektet å la seg overbevise av
hans mektige undergjerninger, og som stod i begrep med å ta hans liv. Han så den situasjon
byen var i, og den skyld som tynget den når den forkastet sin gjenløser. Og han så hva den
kunne ha vært hvis den hadde tatt imot ham som var den eneste som kunne lege dens sår.
Han var kommet for å frelse den. Hvordan kunne han så gi den opp?
Israel hadde vært et privilegert folk. Gud hadde gjort deres tempel til sin bolig. «Det
reiser seg fagert, en fryd for hele jorden.” Der fantes beretningen om Kristi beskyttende
omsorg og ømme kjærlighet i mer enn tusen år - en slik kjærlighet som en far har til sitt
eneste barn. I dette tempel hadde profetene forkynt sine alvorsfulle advarsler. Der var
røkelseskarene blitt svingt mens røkelsen, blandet med de tilbedendes bønner, hadde steget
opp til Gud. Der var blodet av dyr blitt utgytt, et forbilde på Kristi blod. Der hadde Gud
åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Der hadde prestene gjort tjeneste, og
praktutfoldelsen i symbolene og seremoniene hadde pågått gjennom tidene. Men nå skulle
alt dette ta slutt.
Jerusalems skjebnetime
Jesus løftet hånden - den hånden som så ofte hadde gagnet de syke og lidende. Han rakte
den ut mot den ulykkelige byen, og med en stemme som brast av sorg, utbrøt han: «Om
395