Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Folkemengden var overbevist om at frigjørelsens time var kommet. I fantasien så de at de
romerske hærer ble drevet bort fra Jerusalem, og at Israel enda en gang skulle bli en
uavhengig nasjon. Alle var lykkelige og begeistret. Folk ivret om kapp for å hylle ham. De
kunne ikke vise frem noen ytre pomp og prakt, men tilbad ham med glede i sinnet. De var
ikke i stand til å gi ham kostbare gaver, men de bredte klærne sine ut som et teppe på veien
foran ham, og de strødde løvrike kvister fra oliventrær og palmer på veien. De kunne ikke
gå med kongelige faner i spissen for triumftoget, men de skar ned brede palmegrener,
naturens seiers symbol, og svingte dem med kraftige jubel- og hosianna-rop.
Etter hvert som de drog frem, ble folkemengden stadig mer tallrik på grunn av dem som
hadde hørt om Jesus, og som skyndte seg av sted for å slutte seg til prosesjonen. Tilskuere
blandet seg hele tiden med mengden, og spurte: Hvem er dette? Hva skal alt dette oppstyret
bety? Alle hadde hørt om Jesus og ventet at han skulle dra til Jerusalem. Men de visste at
han hittil hadde satt seg imot alle anstrengelser for å sette ham på tronen, og ble derfor svært
forbauset over å høre at det var ham. De undret seg over hva som kunne være årsak til denne
forandringen hos ham som hadde erklært at hans rike ikke var av denne verden.
Deres undrende spørsmål blir overdøvet av et seiersrop. Igjen og igjen blir det gjentatt av
den begeistrede folkemengden. Folk langt borte tar del i hyllesten, og ekkoet lyder fra
fjellene og dalene omkring. Og nå slutter også grupper fra Jerusalem seg til opptoget. Fra de
mange som er samlet for å overvære påsken, går tusener frem for å by Jesus velkommen. De
hilser ham med palmegrener og et brus av hellig sang. Prestene i templet blåser i basunene
til kveldens gudstjeneste. Men det er få som reagerer. Rådsherrene blir skremt og sier til
hverandre: «All verden renner etter ham.»
Aldri før hadde Jesus tillatt en slik demonstrasjon. Han forutså klart hva følgen ville bli.
Dette ville føre ham til korset. Men det var på denne måten han ønsket å fremstille seg
offentlig som gjenløseren. Han ville gjøre folk oppmerksom på det offer som skulle være
kronen på hans misjon til en fallen verden. Mens folk var samlet i Jerusalem for å feire
påsken, skulle han som var det egentlige påskelam, frivillig utlevere seg selv som et
sonoffer.
Gjennom alle følgende tidsaldrer ville det være nødvendig for hans menighet å gjøre hans
død for verdens synd til gjenstand for ettertanke og studium. Hver kjensgjerning i denne
forbindelse skulle bli så klart bekreftet at det ikke var rom for tvil. Derfor var det nødvendig
at hele folket nå fikk øynene sine rettet mot ham. De begivenheter som inntraff forut for
hans store offer, måtte være av en slik art at de ledet folks oppmerksomhet til ham selv som
offerlammet. Etter en slik hendelse som den som fant sted i forbindelse med hans inntog i
Jerusalem, ville alles øyne følge ham når han hurtig nærmet seg de avsluttende
begivenheter.
392