Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
kostelige salver, fordi det gav uttrykk for hvordan hun verdsatte verdens frelser. Det var
Kristi kjærlighet som drev henne. Storheten i Kristi karakter fylte hennes sjel. Salven var et
symbol på giverens hjertelag. Det var et synlig uttrykk for en kjærlighet som strømmet fra
himmelske kilder inntil den fløt over.
Marias handlemåte var nettopp det disiplene trengte for å forstå at Jesus gjerne ville de
skulle gi uttrykk for sin kjærlighet til ham. Han hadde vært alt for dem, og de kunne ikke
skjønne at han snart skulle bli tatt fra dem, og at de ikke ville kunne vise ham noe tegn på
takknemlighet for hans store kjærlighet. At Kristus levde som menneske, borte fra
himmelen, medførte en ensomhet som disiplene aldri skjønte eller verdsatte slik de burde ha
gjort. Det gjorde ham ofte sorgfull at disiplene ikke viste den oppofrelse de burde. Han
visste at dersom de var under innflytelse av de himmelske engler som var hos ham, ville de
også skjønne at ingen oppofrelse var for stor når det gjaldt å gi uttrykk for hjertets åndelige
hengivenhet.
Senere ble de klar over hvor mye de kunne ha gjort for Jesus som uttrykk for sin
inderlige takknemlighet og kjærlighet mens de var sammen med ham. Da Jesus ikke lenger
var hos dem, følte de seg virkelig som sauer uten hyrde. Da begynte de å innse hvordan de
kunne ha vist ham en hengivenhet som ville ha gledet ham. De klandret ikke lenger Maria,
men seg selv. Om de bare kunne tatt tilbake uttalelsen om at de fattige var mer verdige til
Marias gave enn Jesus! Irettesettelsen føltes bitter da de tok Herrens brutte legeme ned fra
korset.
Alt i en gave
Den samme mangel ser vi tydelig i verden i dag. Bare få verdsetter alt det Kristus er for
dem. Hvis de gjorde det, ville de vise den samme store kjærlighet som Maria viste, og
salven ville bli gitt i rikt mål. Den kostelige salven ville ikke bli betraktet som bortkastet.
Ikke noe ville synes for kostbart å gi til Kristus. Ingen selvfornektelse eller selvoppofrelse
ville være for stor for hans skyld.
Det harmfulle utbrudd: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» var en levende
påminnelse for Kristus om det største offer som noen gang er gitt - ham selv som gave til
soning for en fortapt verden. Herren ville være så offervillig mot menneskene at det ikke
kunne sies at han kunne ofret mer. Ved å gi Jesus, gav Gud hele himmelen. Fra et
menneskelig synspunkt var et slikt offer en meningsløs ødselhet. For mennesketanken er
hele frelsesplanen en sløsing med nådens ressurser. Overalt blir vi møtt med selvfornektelse
og helhjertet oppofrelse. Med god grunn kan englene i himmelen se med forbauselse på
menneskene som nekter å bli høynet og beriket av den grenseløse kjærlighet som kommer til
uttrykk i Kristus. De har virkelig grunn til å utbryte: Hva skal denne store ødselhet være til?
387