Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
som Judas mente ikke var nødvendig, kunne han si: Hvorfor denne ødselhet? Hvorfor ble
ikke prisen for dette lagt i posen og brukt til de fattige?
Det Maria nå gjorde, var en så åpenbar motsetning til hans selviskhet at det var til skam
for ham. Han prøvde derfor som vanlig å komme med et verdig motiv for sine innvendinger
mot hennes gave. Henvendt til disiplene spurte han: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt
for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde
omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Judas hadde ikke noen omtanke for de
fattige. Hvis Marias salve var blitt solgt, og beløpet overlatt til ham å forvalte, ville de
fattige ikke fått noe godt av det.
Judas hadde høye tanker om sine lederevner. Han mente at han hadde langt bedre
forstand på pengesaker enn de andre disiplene. Og han hadde fått dem til å mene det samme.
Han hadde vunnet deres tillit og hadde en sterk innflytelse over dem. De hadde latt seg narre
av hans angivelige omsorg for de fattige. Hans listige antydninger fikk dem derfor til å se
med mistillit
«Hun gjorde det hun kunne»
Maria hørte disse kritiske bemerkninger. Hjertet skalv i henne. Hun var redd for at
søsteren ville klandre henne for ødselhet. Kanskje også Mesteren ville synes hun hadde vært
ubetenksom! Hun var nettopp i ferd med å liste seg bort uten å si et ord til unnskyldning, da
hun hørte at Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne?» Han så at hun var
forlegen og ulykkelig, og han visste at i denne tjenerhandling hadde hun vist sin
takknemlighet for at hennes synder var tilgitt, og det han sa, gjorde henne godt. Han hevet
stemmen så den overdøvet mumlingen fra kritikerne, og sa: «Hun har gjort en god gjerning
mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil;
men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme
til gravferden.» på Marias hengivenhet. En hviskende mumling spredte seg rundt bordet:
«Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne jo vært solgt for mange
penger til hjelp for de fattige.»
Denne velluktende gaven som Maria hadde tenkt å salve Jesu døde legeme med, øste hun
ut over ham mens han enda var i live. Ved gravferden kunne duften bare ha fylt gravhulen.
Nå gledet den ham med sin forsikring om hennes troskap og kjærlighet. Josef fra Arimatea
og Nikodemus tilbød ikke sin kjærlighetsgave mens Jesus var i live. Sorgfulle kom de med
kostbare oljer til hans døde legeme. Og kvinnene som hadde med seg salve til graven,
oppdaget at deres ærend var forgjeves, for han var oppstått. Men Maria, som øste sin
kjærlighet ut over Jesus mens han var klar over hennes hengivenhet, salvet ham til hans
gravferd. Da han var omgitt av mørke under sin store prøve, hadde han med seg minnet om
denne handling, et pant på den kjærlighet som hans gjenløste vil vise ham i all evighet.
384