Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 62 - I gjestebud hos fariseeren Simon
Simon fra Betania ble regnet som en av Jesu disipler. Han var en av de få fariseerne som
åpent var blant hans etterfølgere. Han anerkjente Jesus som en lærer og håpet at han var
Messias, men han hadde ikke tatt imot ham som frelser. Hans karakter var ikke blitt
forvandlet, og hans grunnholdning var uendret. Simon var blitt helbredet for spedalskhet, og
det var dette som drog ham til Jesus. Han ville gjerne vise sin takknemlighet, og da Jesus
siste gang var i Betania, gjorde Simon derfor et gjestebud for ham og disiplene hans. Mange
av jødene var til stede ved gjestebudet. På denne tiden var det mye uro og spenning i
Jerusalem. Jesus og hans virksomhet vakte større oppmerksomhet enn noen gang tidligere.
De som var kommet til gjestebudet, la nøye merke til hva han foretok seg, noen av dem med
uvennlige øyne.
Jesus hadde kommet til Betania seks dager før påske, og slik som han pleide, hadde han
gått hjem til Lasarus for å få litt ro og hvile. Folk som drog forbi på vei til Jerusalem,
kunngjorde der de kom at Jesus var på vei til byen, og at han ville være sabbaten over i
Betania, Det var stor begeistring blant folk. Mange strømmet til Betania. Noen kom av
sympati for Jesus, andre av nysgjerrighet etter å se ham som var blitt vekket opp fra de
døde.
Mange ventet å høre at Lasarus skulle fortelle om det han hadde opplevd mens han var
død, og de var overrasket over at han ikke fortalte noe. Men han hadde ikke noe å fortelle.
Det inspirerte ord sier: «De døde vet slett ingen ting .... Deres kjærlighet, hat og misunnelse
er det slutt med for lenge siden.” Men Lasarus hadde et vidunderlig vitnesbyrd å bære frem
når det gjaldt Kristi gjerning. Det var derfor han var blitt vekket opp fra de døde. Med
forvissning og kraft forkynte han at Jesus var Guds Sønn.
Prestenes sammensvergelse
Det som ble fortalt i Jerusalem av dem som hadde reist gjennom Betania, økte
spenningen. Folk var ivrige etter å se og høre Jesus. Overalt spurte folk om Lasarus ville
komme sammen med ham til Jerusalem, og om profeten ville bli kronet til konge under
påskehøytiden. Prestene og rådsherrene var klar over at deres makt over folket stadig avtok.
Og deres hat mot Jesus ble stadig mer bittert. De kunne knapt vente på anledningen til å få
ryddet ham av veien for bestandig. Etter som tiden gikk, begynte de å føle seg usikre på om
han i det hele tatt kom til Jerusalem. De husket hvor ofte han hadde forpurret deres
mordplaner, og de fryktet for at han nå hadde gjennomskuet deres hensikter, og at han ville
holde seg borte. De hadde vanskelig for å skjule sin engstelse, og spurte hverandre: «Hva
tror dere? Kommer han ikke til festen?»
En del prester og fariseere ble kalt sammen for å drøfte saken. Etter at Lasarus hadde
oppstått, var folkets sympati så helt på Jesu side at det ville være farlig å gripe ham åpenlyst.
382