Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 60 - Gudsrikets grunnlov
Påsketiden nærmet seg, og Jesus begav seg igjen på vei mot Jerusalem. Han var fylt av
den fred som kommer av å være i fullkommen harmoni med Faderens vilje, og med hastige
skritt skyndte han seg mot stedet der han skulle ofres. Men over disiplene kom det en
fornemmelse av noe hemmelighetsfullt, av tvil og frykt. Jesus gikk foran dem. Disiplene var
oppskaket, og de som fulgte med, var redde. Igjen kalte Jesus de tolv til seg, og mer bestemt
enn noen gang tidligere fortalte han dem at han skulle bli forrådt og om det han måtte lide.
«Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen,
skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet
på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.» Men de
skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente.
Hadde de ikke nylig forkynt at «himmelriket er nær»? Hadde ikke Jesus selv lovt at
mange skulle sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike? Hadde han ikke lovt
at alle som hadde forlatt noe for hans skyld, skulle få hundre foll igjen i dette livet og få del
i hans rike? Og hadde han ikke gitt de tolv det spesielle løfte om ærefulle posisjoner i sitt
rike: å sitte på troner og dømme Israels tolv stammer? Og han hadde gjentatt at alt som var
skrevet om ham i profetiene, skulle bli oppfylt. Og hadde ikke profetene forutsagt
herligheten i Messias-riket? I lyset av dette syntes hans uttalelser om å bli forrådt, forfulgt
og lide døden å være svevende og uvirkelige. Hvilke vanskeligheter som enn kunne komme,
så trodde de at riket snart skulle opprettes.
Strebing og status
Johannes, sønn av Sebedeus, var en av de første to disiplene som fulgte Jesus. Han og
hans bror Jakob var med i den første gruppen som hadde forlatt alt for å være i hans tjeneste.
Med glede hadde de forlatt hjem og venner for å kunne være sammen med ham. De hadde
vært med ham og snakket med ham. De hadde vært sammen med ham privat og i
forsamlinger. Han hadde beroliget dem når de var redde, utfridd dem fra fare, lindret deres
lidelser og trøstet dem når de sørget. Tålmodig og mildt hadde han undervist dem inntil
deres hjerter var knyttet til hans. I kjærlighetens iver lengtet de etter å være nærmest ham i
hans rike. Ved hver mulig anledning fant Johannes sin plass nærmest Jesus, og Jakob lengtet
etter å bli æret med en like så nær forbindelse med ham.
Deres mor var en Jesu etterfølger som villig hadde tjent ham med det hun hadde. Med en
mors kjærlighet og ærgjerrighet overfor sine sønner ønsket hun at de skulle få hedersplassen
i det nye riket. Dette oppmuntret hun dem til å be om. Sammen med sønnene sine gikk hun
til Jesus og bad ham om å oppfylle det de hadde på hjerte. «Hva er det jeg skal gjøre for
dere?» spurte han. Moren svarte: «Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt
rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.»
374