Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
eller gjøre noe som ville gi dem anledning til å fordømme ham. Flere ganger hadde de prøvd
å steine ham, men han hadde trukket seg stille tilbake, og de hadde mistet ham av syne.
De undergjerninger han utførte på sabbaten, gjorde han for å hjelpe folk og lindre deres
plager. Men fariseerne hadde prøvd å fordømme ham som sabbatsovertreder. De hadde
forsøkt å sette herodianerne opp mot ham, og fremstilte det slik at han prøvde å opprette et
rivaliserende rike. De rådslo da sammen med dem om hvordan de skulle få ryddet Jesus av
veien. For å hisse romerne opp mot ham hadde de fremstilt saken slik at han prøvde å bryte
ned deres autoritet. De hadde forsøkt ethvert påskudd for å forhindre ham i å øve innflytelse
over folket. Men så langt hadde deres forsøk ikke ført til noe.
Folkeskarene som hadde vært vitne til hans barmhjertighetsgjerninger og hadde lyttet til
hans rene og hellige undervisning, visste at dette ikke var gjerninger og ord fra en
sabbatsovertreder eller en gudsbespotter. Selv de øvrighetspersonene som fariseerne hadde
sendt ut, var blitt så påvirket av det han sa at de ikke kunne legge hånd på ham. Til slutt
bestemte jødene i sin fortvilelse at enhver som bekjente seg til å tro på Jesus, skulle støtes ut
av synagogen.
Når så prestene, rådsherrene og de eldste møttes for å drøfte saken, var de fast bestemt på
å lukke munnen på ham som utførte slike mektige gjerninger at alle mennesker undret seg.
Fariseere og saddukeere stod nærmere hverandre nå enn noen gang før. Hittil hadde de vært
splittet, men i sin motstand mot Jesus ble de alliert. I tidligere rådsmøter hadde Nikodemus
og Josef avverget at Jesus ble domfelt. Derfor ble de ikke innkalt denne gangen. Andre
innflytelsesrike menn som trodde på Jesus, var til stede i Rådet, men overfor de
ondskapsfulle fariseerne kunne de ikke utrette noe.
Likevel var ikke alle rådsmedlemmene enige. Det høye råd var på den tiden ikke en
rettsgyldig forsamling. Det eksisterte bare i kraft av romernes toleranse. Noen av
medlemmene gav uttrykk for tvil om det var klokt å overgi Jesus til å dø. De fryktet for at
dette ville egge folket til opprør, og føre til at romerne holdt tilbake enda flere privilegier fra
presteskapet og tok fra dem den makten de fremdeles hadde. Saddukeerne stod sammen med
fariseerne i deres hat til Kristus. Likevel gikk de varsomt frem av frykt for at romerne ville
skade deres høye anseelse.
I Rådet som var samlet for å planlegge Kristi død, var det et usynlig vitne til stede som
hadde hørt Nebukadnesars skrytende ord, som hadde vært vitne til Belsasars avguderiske
fest, og som var til stede i Nasaret da Jesus kunngjorde at han var den som Gud hadde
salvet. Dette vitnet gav rådsmedlemmene en sterk kjensle av det de nå var i ferd med å
gjøre.
Begivenheter i Jesu liv dukket opp i deres sinn med en klarhet som forskrekket dem. De
husket det som hendte i templet da Jesus som tolvåring stod foran de lærde og lovkyndige
370