Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
fjellhulen, kaldt og stille i døden. Sørgeskaren blir taus. Forbauset og med spent forventning
står forsamlingen omkring graven mens den venter på hva som nå vil skje.
Rolig står Jesus foran graven. Alle som er til stede, er preget av et hellig alvor. Jesus går
nærmere bort til gravåpningen. Idet han løfter blikket mot himmelen, sier han: «Far, jeg
takker deg fordi du har hørt meg.» Kort tid i forveien hadde hans fiender anklaget ham for
gudsbespottelse. De hadde også tatt opp steiner for å kaste på ham, fordi han gjorde krav på
å være Guds Sønn. De beskyldte ham for å utføre mirakler ved Satans kraft. Men her hevder
Kristus at Gud er hans Far, og med fullkommen tillit erklærer han at han er Guds Sønn.
I alt det Jesus gjorde, samarbeidet han med sin Far. Han hadde alltid vært påpasselig med
å gjøre det klart at han ikke arbeidet av seg selv. Det var ved tro og bønn han utførte sine
mirakler. Han ville at alle skulle vite om hans forhold til sin Far. «Far,» sa han, «jeg takker
deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets
skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Her skulle disiplene og folket få
det mest overbevisende vitnesbyrd om det forhold som eksisterte mellom ham og Gud. De
skulle få se at det Kristus hevdet, ikke var et bedrag.
Så ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Hans røst, klar og inntrengende, når inn til den
døde. Idet han taler, stråler det guddommelige gjennom det menneskelige. I ansiktet hans,
som er opplyst av Guds herlighet, ser folket forsikringen om hans makt. Hvert blikk er som
fastnaglet til gravåpningen. Hvert øre er innstilt på å oppfange den svakeste lyd. Med dyp og
angstfull oppmerksomhet venter alle på denne prøven på Kristi guddom. Dette vil enten
være et håndgripelig bevis på hans krav om å være Guds Sønn, eller tilintetgjøre håpet for
alltid.
Noe rører seg i den tause graven, og han som var død, står i gravåpningen. Hans
bevegelser blir hindret av likklærne som han ble lagt til hvile i, og Jesus sier til de målløse
tilskuerne: «Løs ham, og la ham gå.» Igjen får de se at mennesket skal samarbeide med
Gud. Mennesker skal arbeide for mennesker. Lasarus blir frigjort for likklærne og står foran
forsamlingen, ikke uttært av sykdom og med vaklende lemmer, men som en mann i sin
beste alder og i sin fulle manndomskraft. øynene stråler av klokskap og av kjærlighet til
Jesus. I tilbedelse kaster han seg ned for ham.
Tilskuerne er først målløse av forbauselse. Så følger en ubeskrivelig scene av fryd og
takksigelse. Søstrene får broren tilbake i live som en gave fra Gud. Med gledestårer
uttrykker de sin takk til Jesus. Men mens bror, søstre og venner fryder seg over denne
gjenforening, trekker Jesus seg tilbake. Når de ser etter livgiveren, er han borte. Luk 10,38-
42; Joh 11,1-44
368