Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg, men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde han med av hensyn til henne som sørget og som knelte ved føttene hans, hun som virkelig trodde på ham. «Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,» svarte de. Sammen gikk de bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake. De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg menneskelig natur, og han ble rørt av menneskers sorg. Lidelse vekker alltid medlidenhet i hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de glade. Det var ikke bare på grunn av medlidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven. Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å forstå hvorfor han gråt. Noen av dem som ikke kunne se en dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde? Med profetisk blikk så Jesus fariseernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville resultere i at Jerusalem ble ødelagt. og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jerusalem, så han levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå gråt over Lasarus; ville dø under beleiringen av byen. De ville dø uten håp. Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg at han gråt. Vekten av tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov. Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar 366
Kristi Lidenskap ham i hjertet. Ulykkene som ville ramme den syndige menneskeslekten, lå tungt på ham. Tårene brøt frem fordi han lengtet etter å lindre all deres nød. «Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.» Lasarus var blitt lagt i en hule i fjellet, og en stor stein var plassert foran inngangen. «Ta steinen bort!» sa Jesus. Marta, som tenkte at han bare ville se den døde gjorde innvendinger. Hun sa at han hadde ligget i graven i fire dager, og at forråtnelsen alt var begynt. Dette, som ble sagt før Lasarus ble vekket opp, gjorde det umulig for Kristi fiender å si at det hadde skjedd et bedrag. Tidligere hadde fariseerne spredt falske utsagn om de mest vidunderlige åpenbaringer av Guds-makt. Da Kristus reiste opp Jairus’ datter. sa han: «Barnet er ikke død; hun sover.” Da hun bare hadde vært syk en kort tid og ble reist opp igjen like etter at hun døde hadde fariseerne erklært at hun ikke hadde vært død, og at Jesus selv hadde sagt at hun bare sov. De hadde forsøkt å få det til å se ut som om han ikke kunne helbrede sykdom, at hans mirakler var falskt spill. Men i dette tilfellet kunne ingen benekte at Lasarus var død. Jesus oppvekker Lasarus Når Herren er i ferd med å utføre en handling, får Satan en eller annen til å komme med innvendinger. «Ta steinen bort!» sa Jesus. Så langt det er mulig, skal dere berede veien for det jeg vil gjøre. Men Martas praktiske og ærgjerrige natur fornektet seg ikke. Hun var uvillig til at noen skulle se legemet som var i ferd med å gå i oppløsning. Menneskesinnet er tregt når det gjelder å forstå Kristi ord. Martas tro hadde ikke grepet den sanne mening med hans løfte. Jesus irettesatte Marta. Men det han sa, ble uttalt med den største mildhet: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Hvorfor skulle du tvile på min makt? Hvorfor komme med innvendinger mot mine påbud? Du har mitt ord. Hvis du vil tro, skal du få se Guds herlighet. Det som etter sin natur er umulig, kan ikke hindre Den Allmektige i å gjøre sin gjerning. Skepsis og vantro er ikke ydmykhet. Ubetinget tro på Kristi ord, det er sann ydmykhet, sann selvovergivelse. «Ta steinen bort!» Jesus kunne ha befalt den å flytte seg, og den ville ha lystret ordre. Han kunne ha pålagt englene som stod like ved siden av ham, å gjøre det. På hans befaling ville usynlige hender ha fjernet steinen. Men det var mennesker som skulle fjerne den. Slik ville Jesus vise at det menneskelige element må samarbeide med Guddommen. Guddomsmakten skal ikke påta seg det som mennesker selv kan gjøre. Gud fritar ikke menneskene for å gjøre deres del. Han styrker dem og samarbeider med dem når de bruker de evner og krefter de har fått. Befalingen blir etterkommet. Steinen blir rullet bort. Alt foregår åpent og med hensikt. Alle får anledning til å se at det ikke er noe fusk med i spillet. Der ligger Lasarus’ legeme i 367
- Page 324 and 325: Kristi Lidenskap de ha oppfattet ha
- Page 326 and 327: Kristi Lidenskap seg som rettferdig
- Page 328 and 329: Kristi Lidenskap Kapittel 51 - «Ve
- Page 330 and 331: Kristi Lidenskap Men på spørsmål
- Page 332 and 333: Kristi Lidenskap som i enhver annen
- Page 334 and 335: Kristi Lidenskap Blant jødene var
- Page 336 and 337: Kristi Lidenskap Med andre ord: Si
- Page 338 and 339: Kristi Lidenskap Kapittel 52 - Hyrd
- Page 340 and 341: Kristi Lidenskap «Vaktmannen åpne
- Page 342 and 343: Kristi Lidenskap står meg nær”
- Page 344 and 345: Kristi Lidenskap Den fienden som i
- Page 346 and 347: Kristi Lidenskap sammen med Jerusal
- Page 348 and 349: Kristi Lidenskap vi overdriver hans
- Page 350 and 351: Kristi Lidenskap den store nattverd
- Page 352 and 353: Kristi Lidenskap hans spørsmål va
- Page 354 and 355: Kristi Lidenskap Han tok heller ikk
- Page 356 and 357: Kristi Lidenskap Kapittel 55 - Guds
- Page 358 and 359: Kristi Lidenskap Det er like sant n
- Page 360 and 361: Kristi Lidenskap Kapittel 56 - Jesu
- Page 362 and 363: Kristi Lidenskap uhøflig uttrykk i
- Page 364 and 365: Kristi Lidenskap Kapittel 57 - Det
- Page 366 and 367: Kristi Lidenskap Rådsherren skjøn
- Page 368 and 369: Kristi Lidenskap Kapittel 58 - Makt
- Page 370 and 371: Kristi Lidenskap Johannes skulle va
- Page 372 and 373: Kristi Lidenskap ferd med å bli kn
- Page 376 and 377: Kristi Lidenskap fjellhulen, kaldt
- Page 378 and 379: Kristi Lidenskap eller gjøre noe s
- Page 380 and 381: Kristi Lidenskap Ved dette rådsmø
- Page 382 and 383: Kristi Lidenskap Kapittel 60 - Guds
- Page 384 and 385: Kristi Lidenskap Selve døden ville
- Page 386 and 387: Kristi Lidenskap Kapittel 61 - Over
- Page 388 and 389: Kristi Lidenskap Før Sakkeus så J
- Page 390 and 391: Kristi Lidenskap Kapittel 62 - I gj
- Page 392 and 393: Kristi Lidenskap som Judas mente ik
- Page 394 and 395: Kristi Lidenskap blant disiplene. J
- Page 396 and 397: Kristi Lidenskap Men soningen for e
- Page 398 and 399: Kristi Lidenskap ganger hadde hun h
- Page 400 and 401: Kristi Lidenskap Folkemengden var o
- Page 402 and 403: Kristi Lidenskap veldige menneskeme
- Page 404 and 405: Kristi Lidenskap også du på denne
- Page 406 and 407: Kristi Lidenskap Kapittel 64 - Jød
- Page 408 and 409: Kristi Lidenskap vinning. De skrøt
- Page 410 and 411: Kristi Lidenskap Den jødiske nasjo
- Page 412 and 413: Kristi Lidenskap Kapittel 65 - I si
- Page 414 and 415: Kristi Lidenskap Etter en stund vå
- Page 416 and 417: Kristi Lidenskap øversteprestens h
- Page 418 and 419: Kristi Lidenskap de utakknemlige vi
- Page 420 and 421: Kristi Lidenskap dere som tror. Men
- Page 422 and 423: Kristi Lidenskap Kapittel 66 - Ny k
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg,<br />
men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde han med<br />
av hensyn til henne som sørget og som knelte ved føttene hans, hun som virkelig trodde på<br />
ham.<br />
«Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,» svarte de. Sammen gikk de<br />
bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans<br />
gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake.<br />
De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og<br />
at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden<br />
av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg<br />
menneskelig natur, og han ble rørt av menneskers sorg. Lidelse vekker alltid medlidenhet i<br />
hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de<br />
glade.<br />
Det var ikke bare på grunn av medlidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer<br />
var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere<br />
enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven.<br />
Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å<br />
drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å<br />
forstå hvorfor han gråt.<br />
Noen av dem som ikke kunne se en dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det<br />
som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i<br />
hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på<br />
den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde<br />
Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde?<br />
Med profetisk blikk så Jesus fariseernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la<br />
planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart<br />
ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse<br />
ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville resultere i at Jerusalem ble ødelagt.<br />
og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jerusalem, så han<br />
levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå<br />
gråt over Lasarus; ville dø under beleiringen av byen. De ville dø uten håp.<br />
Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg at han gråt. Vekten av<br />
tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov.<br />
Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie<br />
helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og<br />
død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar<br />
366