Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg,
men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde han med
av hensyn til henne som sørget og som knelte ved føttene hans, hun som virkelig trodde på
ham.
«Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,» svarte de. Sammen gikk de
bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans
gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake.
De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og
at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden
av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg
menneskelig natur, og han ble rørt av menneskers sorg. Lidelse vekker alltid medlidenhet i
hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de
glade.
Det var ikke bare på grunn av medlidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer
var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere
enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven.
Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å
drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å
forstå hvorfor han gråt.
Noen av dem som ikke kunne se en dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det
som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i
hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på
den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde
Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde?
Med profetisk blikk så Jesus fariseernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la
planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart
ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse
ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville resultere i at Jerusalem ble ødelagt.
og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jerusalem, så han
levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå
gråt over Lasarus; ville dø under beleiringen av byen. De ville dø uten håp.
Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg at han gråt. Vekten av
tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov.
Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie
helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og
død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar
366