Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Mesteren hvis han drog til Judea. Men han satte mot i seg selv og sa til de andre disiplene:
«Også vi går med, så vi kan dø sammen med ham.» Han visste om jødenes hat til Kristus.
De hadde til hensikt å sørge for at han ble tatt av dage. Men denne hensikten hadde de ikke
oppnådd, fordi det enda var litt tilbake av den tiden som var tildelt ham. I denne tiden ble
Jesus beskyttet av himmelske engler. Ikke noe vondt kunne ramme ham, selv ikke i
områdene i Judea der rabbinerne la planer om hvordan de kunne gripe ham og slå ham i
hjel.
Disiplene undret seg da Jesus sa: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at
jeg ikke var der.» Hadde han med vilje holdt seg borte fra hjemmet til sine lidende venner?
Tilsynelatende ble Maria, Marta og den døende Lasarus overlatt til seg selv. Men de var
ikke alene. Jesus så alt som foregikk, og etter at Lasarus var død, ble de sorgfulle søstrene
holdt oppe ved hans nåde. Jesus var vitne til sorgen og fortvilelsen mens deres bror kjempet
mot sin sterke fiende, døden. Han følte hver kval og smerte da han sa til disiplene: «Lasarus
er død.» Men han hadde ikke bare vennene i Betania å tenke på. Han måtte også undervise
disiplene. De skulle være hans stedfortredere i verden slik at Faderens velsignelse kunne nå
ut til alle. For deres skyld tillot han Lasarus å dø. Hvis han hadde helbredet ham og gitt ham
helsen tilbake, ville det mirakel som er det mest avgjørende vitnesbyrd om hans
guddommelige natur, ikke blitt utført.
Hadde Kristus vært i sykerommet, ville Lasarus ikke ha dødd, for da ville ikke Satan hatt
noen makt over ham. Døden kunne ikke ha rettet sin pil mot Lasarus når livgiveren var til
stede. Derfor holdt Kristus seg borte. Han tillot fienden å utøve sin makt så han kunne drive
ham tilbake som en beseiret fiende. Han tillot at Lasarus kom inn under dødens
herredømme, og de sørgende søstre så at deres bror ble lagt i graven. Kristus visste at når de
så på brorens døde ansikt, ville deres tro på Jesus bli satt på en hard prøve. Men han visste
også at på grunn av den kampen de nå gjennomlevde, ville deres tro stråle frem med langt
større kraft. Han led med dem i hver sorgens kval de måtte holde ut. Han elsket dem ikke
noe mindre fordi han lot dem vente. Men han visste at en seier skulle sikres både for dem,
for Lasarus, for ham selv og for disiplene.
«For deres skyld, ... så dere kan tro.» Alle som strekker seg mot Gud for å være under
hans ledelse, vil oppleve at i det øyeblikket motløsheten er størst, er hjelpen nærmest. Med
takknemlighet vil de se tilbake på den del av veien som var aller mørkest. «Herren vet altså
å utfri de gudfryktige.” Fra enhver fristelse og enhver prøve vil han føre dem ut med en
fastere tro og en rikere erfaring.
Når Jesus drøyde med å komme til Lasarus, var det også med tanke på dem som ikke
hadde tatt imot ham. Han drøyde for å kunne gi sitt trassige og vantro folk enda et bevis på
at han virkelig var «oppstandelsen og livet», ved å reise Lasarus opp fra dødens søvn. Han
ville nødig gi opp alt håp for folket, de stakkars villfarne får av Israels hus. Hans hjerte var i
363