Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Disiplene behøvde hjelp fra ham som konger, profeter og rettferdige menn hadde talt om.
Med forbauselse leste de igjen og igjen de profetiske skildringer av Kristi natur og gjerning.
De hadde hatt en tåket forståelse av de profetiske skrifter, og de hadde vært sene til å tilegne
seg de store sannheter som vitnet om Kristus.
Når de tenkte tilbake på hans fornedrelse, slik han levde som et menneske blant
mennesker, hadde de ikke forstått hemmeligheten med hans inkarnasjon. De hadde ikke
fattet hans dobbeltsidige natur. Øynene deres ble holdt igjen slik at de ikke fullt ut oppdaget
det guddommelige i det menneskelige. Men etter at de var blitt opplyst av Den Hellige Ånd,
lengtet de etter å møte ham igjen og kunne sette seg ved hans føtter. De ønsket at de kunne
gå til ham og få ham til å forklare skriftord som de ikke forstod. Hvor oppmerksomt ville de
ikke da lytte til hans ord! Hva hadde Kristus ment da han sa: «Ennå har jeg mye å si dere,
men dere kan ikke bære det nå.” Hvor ivrige de nå var til å vite det alt sammen! De sørget
over at deres tro hadde vært svak, at de var kommet så helt til kort i sine forestillinger, og at
de hadde sviktet når det gjaldt å fatte virkeligheten.
En budbærer var blitt sendt fra Gud for å forkynne Kristi komme. Han skulle gjøre
jødefolket og verden oppmerksom på hans misjon, slik at menneskene kunne forberede seg
til å ta imot ham. Ham som Johannes hadde brakt bud om, hadde vært iblant dem i mer enn
tretti år uten at de virkelig hadde kjent ham som den Gud hadde sendt.
Disiplene fikk samvittighetsnag fordi de hadde latt den rådende vantro få gjennomsyre
deres meninger og omtåke deres forstand. Lyset hadde skint i den mørke verden, og de
hadde ikke oppfattet hvor strålene kom fra. De spurte seg selv hvorfor de hadde opptrådt på
en måte som hadde gjort det nødvendig for Jesus å irettesette dem. Ofte gjentok de
samtalene med dem, og sa: Hvorfor tillot vi jordiske hensyn og prestenes og
rabbinernes motstand å forvirre våre sanser, så vi ikke fattet at en som var større enn Moses,
var iblant oss, og at en som var visere enn Salomo, underviste oss? Hvor sløve vi var til å
høre, og hvor vaklende når det gjaldt å forstå!
Tomas ville ikke tro før han hadde stukket fingeren sin i det såret som de romerske
soldatene hadde påført Jesus. Peter fornektet ham da han ble ydmyket og forkastet. Disse
smertefulle minner stod for dem klare og detaljerte. De hadde vært sammen med ham, men
de hadde ikke kjent eller anerkjent ham. Hvor rystet de ble i sitt innerste over alt dette når de
nå ble klar over sin vantro!
Da prestene og rådsherrene sluttet seg sammen mot Kristi etterfølgere som ble ført frem
for Rådet og kastet i fengsel, frydet de seg over «at de var funnet verdige til å bli vanæret for
Jesu navns skyld».4 De gledet seg over å kunne bevise overfor mennesker og engler at de
vedkjente seg Kristi herlighet og valgte å følge ham, selv om det skulle koste dem alt.
349