Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få
frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.”
Himmelens engler er vitne til nøden blant Guds familie på jorden, og de er beredt til å
samarbeide med mennesker for å avhjelpe undertrykkelse og lidelse. I sitt forsyn hadde Gud
ført presten og levitten inn på den veien hvor den skamslåtte og lidende mannen lå, så de
kunne se behovet han hadde for barmhjertighet og hjelp. Hele himmelen fulgte med for å se
om de ville ha medlidenhet overfor menneskelig ulykke.
Det var Kristus som hadde undervist hebreerne i ørkenen. Fra skystøtten og ildstøtten
hadde han gitt dem en undervisning som var vidt forskjellig fra den som folket nå fikk fra
sine prester og lærere. Lovens barmhjertige forordninger strakte seg endog til dyr som ikke
med ord kan gi uttrykk for sin trang og sin lidelse.
Ved Moses hadde Israels folk fått påbud som gikk ut på dette: «Når du finner en okse
eller et esel som tilhører din fiende, og som har gått seg vill, skal du føre dem tilbake til
ham. Når du ser at din uvenns esel segner under kløven, må du ikke tenke på å gå fra ham;
du skal hjelpe ham med å løse kløven.» Men når det gjaldt mannen som var skamslått av
røvere, fremstilte Jesus en bror som var i nød. Hvor mye mer burde de ikke blitt rørt av
medlidenhet med ham enn med et lastedyr! Gjennom Moses hadde de fått budskapet om at
deres Gud, «den store, mektige og fryktinngytende Gud, ... hjelper farløse og enker til deres
rett og elsker innflytterne .... Derfor skal også dere elske innflytterne.» «Du skal elske ham
som deg selv.”
Job hadde sagt: «Aldri måtte en fremmed ligge utenfor huset mitt om natten; jeg åpnet
dørene for vandringsmenn.» Da de to englene i menneskeskikkelse kom til Sodoma, bøyde
Lot seg med ansiktet mot jorden og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i
natt og vask føttene!” Alt dette hadde presten og levitten kjennskap til, men de hadde ikke
omsatt det i handling. Opplært som de var i nasjonal og religiøs fanatisme, var de blitt
egoistiske, trangsynte og selvgode. Når de så på den forslåtte mannen, kunne de ikke si om
han tilhørte deres eget folk eller ikke. De tenkte at han kunne være en samaritan, og gikk sin
vei.
Slik som Jesus hadde beskrevet deres handlemåte, så den lovkyndige ikke noe som var i
strid med det han var blitt opplært i når det gjaldt de krav loven stilte. Men nå kom det nye
ting inn i bildet. En samaritan som var på reise, kom dit hvor den overfalte mannen lå, og da
han så ham, fikk han medlidenhet med ham. Han spurte ikke om den fremmede var jøde
eller hedning. Hvis han var jøde, visste samaritanen godt at om det hadde vært omvendt,
ville mannen ha spyttet ham i ansiktet og gått forbi med forakt. Men han nølte ikke av den
grunn.
345