Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hans spørsmål var unødvendig, fordi han selv hadde vært i stand til å svare på det. Likevel
kom han med enda et spørsmål: «Hvem er så min neste?»
Dette var årsak til endeløse diskusjoner blant jødene. De hadde ingen tvil når det gjaldt
hedninger og samaritanere som var fremmede og fiender. Men hvor skulle skillelinjen
trekkes blant folk fra deres egen nasjon og blant forskjellige grupper i samfunnet? Hvem
skulle prestene, rabbinerne og de eldste betrakte som sin neste? Hele sitt liv var de opptatt
med en lang rekke seremonier for å bevare sin renhet. De mente at nærkontakt med den
uvitende og likegyldige hopen ville påføre dem en urenhet som det ville kreve stort besvær å
fjerne. Måtte de betrakte de «urene» som sin neste?
Igjen nektet Jesus å bli involvert i strid. Han fordømte ikke fanatismen hos dem som var
på vakt for å få ham dømt. Men ved en enkel forklaring illustrerte han på en gripende måte
hvordan den himmelfødte kjærlighet flyter ut til andre, og den lovkyndige måtte erkjenne
sannheten av dette. Man sprer mørket ved å slippe lyset inn. Den beste måten å møte
villfarelser på, er å fremholde sannheten. Når Guds kjærlighet åpenbares, blir det klart hvor
fordervet og syndig det selvsentrerte hjerte er.
Den barmhjertige samaritan
Jesus sa: «En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De
rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en
prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han
kom, så mannen og gikk forbi.» Det var ingen oppdiktet fortelling, men en virkelig hendelse
som var kjent nøyaktig slik den ble fortalt. Presten og levitten som hadde gått forbi på den
andre siden av veien, var i folkemengden som lyttet til Kristi undervisning.
På veien fra Jerusalem til Jeriko måtte folk ferdes gjennom en del av Judeas ødemark.
Veien førte gjennom en vill, berglendt kløft hvor landeveisrøvere holdt til, og der det ofte
fant sted brutale overfall. Det var her denne mannen var blitt overfalt og fratatt alle
verdisaker. Slått og i halvdød tilstand ble han etterlatt ved veikanten. Mens han lå der, kom
presten samme vei, men han bare kikket bort på den forslåtte mannen. Så dukket levitten
opp. Nysgjerrig etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på den skamslåtte mannen.
Han var fullstendig klar over hva han burde gjøre, men det var ingen behagelig plikt. Han
ønsket at han ikke var kommet den veien, så hadde han ikke behøvd å se ham som var så ille
tilredt. Han overtalte seg selv til å mene at dette tilfelle ikke vedkom ham.
Begge disse hadde hellige embeter og gav seg ut for å utlegge Den hellige skrift. De
tilhørte den gruppen som var særskilt utvalgt til å være Guds talsmenn for folket. De skulle
«vise mildhet mot dem som feiler og farer vill», for å få folk til å forstå Guds store
kjærlighet til menneskeheten. Den gjerning de var kalt til, var den samme som Jesus hadde
omtalt som sin egen, da han sa: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å
344