Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
løsepengene var blitt betalt for, var han som selv skulle betale løsesummen for hele verdens
synd. Han var den sanne, store «prest over Guds hus». Han var overhodet for «et
prestedømme som ikke tar slutt». Han var talsmannen ved «Majestetens høyre hånd i det
høye».6
«Herrens Salvede»
Åndelige ting må bedømmes på åndelig vis. I templet ble Guds Sønn vigslet til den
gjerning han var kommet for å gjøre. Presten så på ham slik han ville ha sett på et hvilket
som helst barn. Men selv om han hverken så eller følte noe uvanlig, ble Guds handling ved å
gi sin Sønn til verden likevel anerkjent. Denne handlingen foregikk ikke uten at Kristus ble
gjenstand for anerkjennelse. «I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon;
han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel.
Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før
han hadde sett Herrens Salvede.»
Idet Simeon kommer inn i templet, ser han en familie som fremstiller sin førstefødte sønn
for presten. Deres utseende vitner om fattigdom. Men Simeon forstår Åndens varsler, og han
får et sterkt inntrykk av at det lille barnet som blir fremstilt for Herren, er Israels trøst, ham
som han hadde lengtet etter å se. For den forbausede presten virker det som om Simeon er i
henrykkelse. Maria har fått barnet tilbake fra presten, og nå tar Simeon det i armene sine og
fremstiller det for Gud, mens han blir fylt med en glede han aldri før har kjent. Idet han
løfter den nyfødte frelser mot himmelen, utbryter han: «Herre, nå lar du din tjener fare
herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i
alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.»
Profetiens ånd var over denne Guds mann, og mens Josef og Maria stod ved siden av og
undret seg over det han sa, velsignet han dem og sa til Maria: «Se, han er satt til fall og
oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters
tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.» Også Anna, som
var profet, kom inn og bekreftet Simeons vitnesbyrd om Kristus. Mens Simeon talte, ble
ansiktet hennes opplyst av Guds herlighet, og hun uttrykte sin takk fra dypet av sitt hjerte
fordi hun hadde fått lov til å se Kristus, Herren. Disse ydmyke tilbedere hadde ikke gransket
profetiene forgjeves. Men de som var rådsherrer og prester i Israel, gikk ikke på Herrens vei,
selv om også de hadde adgang til de dyrebare profetiske utsagn, for deres øyne var ikke
åpne så de kunne se livets lys.
Slik er det fremdeles. Begivenheter som hele himmelens oppmerksomhet er rettet mot,
blir upåaktet, og religiøse ledere og tilbedere i Guds hus legger ikke merke til at de
inntreffer. Mennesker anerkjenner den historiske Jesus, men de vender seg bort fra den
levende Kristus. Han som i sitt ord kaller til selvoppofrelse, som i de fattige og lidende
27