Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
sammen med Jerusalem og Judea som de steder hvor de først skulle forkynne evangeliet.
Hans undervisning hadde satt dem i stand til å utføre dette oppdraget.
Da de drog til Samaria i Mesterens navn, fant de at folk var beredt til å ta imot dem.
Samaritanerne hadde hørt om Kristi anerkjennende omtale og om hans
barmhjertighetsgjerninger mot personer av deres nasjonalitet. De innså at på tross av deres
uhøflige behandling av ham, hadde han bare kjærlige tanker overfor dem, og det vant deres
hengivenhet. Etter Jesu himmelfart tok de med glede imot hans utsendinger, og disiplene
fikk en rik høst blant dem som hadde vært deres bitreste fiender. «Han skal ikke bryte et
knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.» «Og til
hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.”
Da Jesus sendte ut de sytti, påla han dem likesom han hadde pålagt de tolv, at de ikke
skulle trenge seg inn der hvor de var uvelkomne. «Når dere kommer inn i en by, og de ikke
vil ta imot dere, så gå ut på gatene og si: «Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, skal
dere ha; vi børster det av oss. Men det skal dere vite: Guds rike er kommet nær.»» De skulle
ikke gjøre dette på grunn av uvilje eller såret stolthet, men for å vise hvor alvorlig det er å
avvise Herrens budskap eller hans budbærere. Å forkaste Herrens tjenere er å forkaste
Kristus selv.
Jesus føyde til: «På dommens dag skal Sodoma slippe lettere enn den byen.» Så gikk
hans tanker tilbake til byene i Galilea der han hadde arbeidet så mye. Med dyp sorg utbrøt
han: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos
dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i
sekk og aske. Men Tyrus og Sidon skal slippe lettere i dommen enn dere. Og du
Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned!»
Disse travle byene omkring Gennesaretsjøen hadde fått åpent tilbud om himmelens
rikeste velsignelser. Dag etter dag hadde livets fyrste gått ut og inn blant dem. Guds
herlighet som profeter og konger hadde lengtet etter å se, hadde skint på de folkeskarer som
hadde trengt seg sammen omkring Jesus hvor han stod og gikk. Likevel hadde de forkastet
den himmelske gaven.
Under skinn av stor klokskap hadde rabbinerne advart folk mot å godta det som denne
nye læreren fremholdt, for hans teorier og handlinger var i strid med fedrenes tro. Folk festet
lit til det som prestene og fariseerne lærte, i stedet for selv å prøve å forstå Guds ord. De
æret prestene og rådsherrene i stedet for å ære Gud, og de forkastet sannheten for å kunne
holde sine egne vedtekter. Mange var blitt påvirket og var nesten overbevist. Men de handlet
ikke etter sin overbevisning og gjorde ikke felles sak med Kristus. Satan kom med sine
fristelser inntil lyset syntes å være mørke. Slik var det mange som forkastet det som ville ha
vært til frelse for dem.
338