Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 53 - På vei til Jerusalem
Da det nærmet seg slutten på Kristi gjerning, skjedde det en forandring i hans måte å
arbeide på. Inntil da hadde han prøvd å unngå uro og offentlig oppmerksomhet. Han hadde
avslått folkets hyllest og hadde hurtig dratt fra sted til sted når begeistringen for ham syntes
å komme ut av kontroll. Om og om igjen hadde han gitt påbud om at ingen måtte fortelle at
han var Kristus.
Ved løvhyttefesten hadde reisen til Jerusalem foregått hurtig og hemmelig. Da brødrene
hans tilskyndet ham til å stå frem offentlig som Messias, hadde han svart: «Min tid er ennå
ikke kommet.” Han drog til Jerusalem uten at noen la merke til det, og kom uanmeldt inn i
byen uten å bli hyllet av folkemengden. Men slik var det ikke da han reiste siste gang. Han
hadde forlatt Jerusalem for en tid på grunn av prestenes og rabbinernes ondskap. Men nå
drog han tilbake på den mest åpenlyse måten. Han tok en vei som førte ham innom mange
steder, og hans ankomst ble kunngjort på en måte som aldri før hadde skjedd. Han var på vei
til skueplassen for sitt store offer, og folkets oppmerksomhet måtte nå bli rettet mot det som
skulle skje.
«Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes
opp.” På samme måte som hele Israels oppmerksomhet var blitt vendt mot slangen som var
løftet opp, og som var symbolet på at de skulle bli helbredet, måtte nå alles øyne bli vendt
mot Kristus, det offer som brakte frelse til den fortapte verden.
Det var en falsk forestilling om Messias’ gjerning og en manglende tro på Jesu
guddommelige natur som fikk brødrene hans til å oppfordre ham til å stå offentlig frem for
folket ved løvhyttefesten. Ut fra en lignende holdning ville disiplene nå ha hindret ham i å
dra til Jerusalem. De husket det han hadde sagt om hva som skulle skje med ham der. De
kjente til de religiøse ledernes fiendskap, og de ville gjerne ha rådet Mesteren fra å reise dit.
Onde makter prøver å hindre ham
Det var bittert for Jesus å måtte trosse disiplenes frykt, skuffelse og vantro. Det var tungt
å lede dem frem mot den smerte og fortvilelse som ventet dem i Jerusalem. Og Satan stod
klar til å trenge inn på Menneskesønnen med sine fristelser. Hvorfor skulle han nå dra til
Jerusalem, til den visse død? Overalt omkring ham var det noen som hungret etter livets
brød. Alle steder var det lidende mennesker som ventet på hans helbredende ord. Den
gjerning som skulle utføres ved evangeliet, var bare så vidt begynt. Dessuten stod han i sin
tidlige manndoms fulle kraft. Hvorfor ikke dra ut på de store verdensfelter med sitt
nådebudskap og med sin helbredende kraft? Hvorfor ikke unne seg selv den lykke å gi lys
og glede til millioner av mennesker som lever i mørke og sorg? Hvorfor skulle han overlate
innhøstingen til disiplene som var så svake i troen, så sløve til å forstå og så sene til å
handle? Hvorfor gå døden i møte nå og etterlate seg et arbeid i dets spede begynnelse?
335