Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
ble innført, valgte Herren ut Levi-stammen i stedet for de førstefødte i hele Israel, til å gjøre
tjeneste i helligdommen. Men de førstefødte skulle fremdeles betraktes som Herrens
eiendom og måtte kjøpes tilbake for en løsesum.
Dette gjorde loven om innvielsen av de førstefødte særlig betydningsfull. Samtidig som
den var et minne om Herrens underfulle utfrielse av israelittene, var den et forbilde på en
større utfrielse ved Guds enbårne Sønn. Likesom blodet på dørstolpene hadde frelst de
førstefødte i Israel, har Kristi blod kraft til å frelse verden.
Skjult herlighet
Hvor meningsfullt det var at Kristus ble fremstilt i templet! Men presten kunne ikke se
noe av dette gjennom sløret. Han forstod ikke hemmeligheten som lå bak. Innvielsen av
nyfødte var en dagligdags begivenhet. Dag etter dag tok presten imot løsepengene når små
barn ble fremstilt for Herren. Dag etter dag utførte han sin rutinemessige gjerning og gav lite
akt på foreldre eller barn, med mindre han så et eller annet hos foreldrene som kunne tyde
på rikdom eller høy rang. Josef og Maria var fattige. Da de kom med barnet sitt, så presten
bare en mann og en kvinne som var kledd som galileere i klær av enkleste slag. Det var ikke
noe ved deres utseende som tiltrakk seg oppmerksomhet, og deres offergave var av det slag
som fattigfolk kom med.
Presten gjennomførte seremonien i samsvar med ritualet. Han tok barnet i armene og
holdt det opp foran alteret. Etter å ha gitt det tilbake til moren, skrev han navnet Jesus i
registeret for de førstefødte. Han ante ikke at barnet som han holdt i armene, var himmelens
hersker, herlighetens konge. Han visste ikke at dette lille barnet var ham som Moses hadde
skrevet om: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og
dere skal høre på alt han sier til dere.” Han tenkte ikke på at det var herligheten til dette lille
barnet Moses hadde bedt om å få se. Men en som var større enn Moses, lå i prestens armer,
og da han skrev inn barnets navn, skrev han navnet på ham som var grunnvollen til hele det
jødiske religionssystem. Dette navnet skulle også bli dets dødsdom. For offersystemet holdt
på å bli gammelt, forbildet hadde nesten nådd sitt motbilde og skyggen sin virkelighet.
Herlighetsskyen hadde veket fra helligdommen, men i barnet fra Betlehem var den
herligheten skjult som englene bøyer seg for. Dette lille barnet som ikke selv var klar over
noe, var den løftets ætt som det første alter ved Edens port pekte frem til. Dette var Sjilo,
han som gir fred. Det var han som overfor Moses hadde åpenbart seg som Jeg Er. Det var
han som i skystøtten og ildstøtten hadde vært Israels leder. Dette var han som profetene
lenge hadde profetert om. Han var alle slekters håp, Davids rotskudd og ætt, den klare
morgenstjerne.
Navnet til dette hjelpeløse lille barnet ble skrevet inn i Israels ættelister. Ved det ble han
erklært å være vår bror, han som var den falne menneskehetens håp. Barnet som
26