Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Fariseerne håpet å få det til at Jesus var en synder og derfor ikke var Messias. De visste ikke
at han som hadde helbredet den blinde mannen, var sabbatens opphavsmann og kjente alle
dens forpliktelser. De lot til å ha stor nidkjærhet for helligholdelsen av sabbaten. Likevel
planla de mord nettopp på denne dagen. Mange ble sterkt grepet da de hørte om dette
miraklet. De var overbevist om at han som hadde åpnet øynene til den blinde mannen, var
mer enn et alminnelig menneske. Som svar på beskyldningen om at Jesus var en synder
fordi han ikke holdt sabbaten, sa de: «Hvordan kan en syndig mann gjøre slike tegn som
han?»
På ny henvendte rabbinerne seg til mannen som var født blind: «Hva mener du om ham,
siden han har åpnet øynene dine?» Han svarte: «Han er en profet.» Fariseerne påstod nå at
han ikke var født blind, og derfor ikke hadde fått synet. De tilkalte foreldrene hans og spurte
dem: «Er dette deres sønn, han dere sier er født blind?» Der var mannen selv som erklærte at
han hadde vært blind, og at han nå kunne se. Men fariseerne ville heller benekte det de selv
kunne bekrefte med sine sanser, enn innrømme at de tok feil. Slik makt er det i fordom, og
slik kan fariseisk rettferdighet forvrenge faktiske forhold.
Fariseerne hadde bare en utvei tilbake, det var å skremme mannens foreldre.
Tilsynelatende oppriktig spurte de: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» Foreldrene
var redde for å kompromittere seg selv, for det var blitt hevdet at hver den som bekjente at
Jesus var Messias, skulle «utstøtes av synagogen», Det vil si: være utelukket fra synagogen i
tretti dager. I løpet av den tiden kunne ikke noe barn i familien bli omskåret, og det måtte
ikke holdes sørgeklage om noen av dem døde. En slik dom ble betraktet som en stor ulykke,
og hvis den ikke førte til anger, ville det følge en langt strengere straff.
Det store under som var blitt utført for sønnen til disse foreldrene, hadde overbevist dem.
Likevel svarte de: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind. Men hvordan det er
gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør
ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.» Slik førte de hele ansvaret over på sønnen,
for de våget ikke å bekjenne Kristus. Det dilemma fariseerne var i, spørsmålene de stilte,
deres fordom og at de nektet å tro på de faktiske forhold i denne saken, åpnet øynene hos
folkemengden, særlig blant vanlige mennesker. Jesus hadde ofte utført mirakler på åpen
gate, og hans gjerninger var alltid av en slik art at de lindret lidelser. Spørsmålet oppstod
derfor hos mange: Ville Gud gjøre slike mektige gjerninger gjennom en bedrager som
fariseerne påstod at Jesus var? Striden holdt på å bli svært alvorlig på begge sider.
Fariseerne innså at de var i ferd med å gi publisitet til de gjerninger Jesus utførte. De
kunne ikke benekte miraklet. Mannen som hadde vært blind, var fylt av glede og
takknemlighet. Han så alt det forunderlige i naturen og frydet seg over jordens og
himmelens prakt, og han snakket fritt om det han hadde opplevd. Men igjen prøvde de å få
ham til å tie. De sa til ham: «Gi Gud ære og tilstå! Vi vet at denne mannen er en synder.»
327