Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Blant jødene var det en alminnelig oppfatning at synd blir straffet i dette livet. Enhver
lidelse ble betraktet som straff for en eller annen forseelse enten av personen selv eller av
foreldrene. Det er sant at all lidelse skyldes overtredelse av Guds lov, men denne sannhet
var blitt forvansket. Satan, som er opphavet til synden og alle dens følger, hadde fått
menneskene til å betrakte sykdom og død som noe Gud sendte som en vilkårlig straff på
grunn av synd. Den som ble rammet av en eller annen lidelse eller ulykke, måtte i tillegg
bære den byrde å bli sett på som en stor synder.
Slik var veien beredt for jødene til å forkaste Jesus. Han som tok på seg «våre
sykdommer» og bar «våre smerter», ble av jødene betraktet som «slått av Gud og plaget».
Og de ville ikke se på ham. Gud hadde gitt en undervisning i den hensikt å forhindre dette.
Jobs historie viste at det er Satan som påfører lidelse, men Guds hensikt er at også dette skal
tjene til det gode. Men Israel forstod ikke undervisningen. Den samme feil som Gud
irettesatte Jobs venner for, ble nå gjentatt av jødene da de forkastet Kristus.
Disiplene delte jødenes tro på forholdet mellom synd og lidelse. Idet Jesus rettet på deres
feiloppfatning, forklarte han ikke årsaken til mannens lidelse. Men han fortalte dem hva
utfallet ville bli - at Guds gjerninger ville bli åpenbart. «Så lenge jeg er i verden, er jeg
verdens lys.» Etter å ha salvet øynene til den blinde mannen, sendte han ham til Siloadammen
for å vaske seg. Og mannen kunne se. Slik besvarte Jesus disiplenes spørsmål på
en praktisk måte, slik han pleide gjøre med spørsmål som ble stilt av nysgjerrighet. Det var
ikke disiplenes sak å drøfte hvem som hadde syndet eller ikke syndet. Det var nok for dem å
forstå Guds kraft og miskunnhet når han gav den blinde syn. Selvsagt fantes det ikke noen
helbredende kraft i deigen av leire eller i dammen som den blinde mannen ble sendt til for å
vaske seg. Kraften var i Kristus.
Fariseerne kunne ikke annet enn bli forundret over helbredelsen. Likevel ble de mer fylt
med hat enn noen gang før. For miraklet var blitt utført på sabbatsdagen.
Den blindfødte blir kryssforhørt
Naboene til den unge mannen, og de som kjente ham fra før mens han var blind, sa: «Er
ikke dette han som satt og tigget?» De så tvilrådig på ham, for da øynene hans ble åpnet, var
også ansiktet forandret. Det lyste av glede, og han så ut som et annet menneske. Spørsmålet
gikk fra den ene til den andre. Noen sa at det var han, andre sa: «Nei, han bare ligner.» Men
han som hadde mottatt den store velsignelsen, avgjorde spørsmålet ved å si: «Det er meg.»
Så fortalte han om Jesus og på hvilken måte han var blitt helbredet. De spurte: «Hvor er
denne mannen?» «Jeg vet ikke,» svarte han.
Så førte de ham frem for fariseernes råd. Igjen ble mannen spurt hvordan han hadde fått
synet. Og svaret lød: «Han la en deig på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg.» Noen
av fariseerne sa da: «Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten.»
326