Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
som i enhver annens munn ville ha vært gudsbespottelse, og ingen kunne motsi ham. «For
jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.»
At jødene ikke ville ta imot Kristus, selv om de ikke kunne finne noen synd hos ham,
viste at de selv ikke hadde noen forbindelse med Gud. De anerkjente ikke hans røst i
budskapet hans Sønn brakte. De ville avsi dom over Kristus, men ved å forkaste ham uttalte
de dommen over seg selv. «Den som er av Gud, hører Guds ord,» sa Jesus. «Dere hører
ikke, for dere er ikke av Gud.»
Dette gjelder til alle tider. En person som driver med spissfindigheter og kritikk, og som
søker etter noe å tvile på i Guds ord, mener på den måten å legge for dagen selvstendighet i
tenkning og åndelig skarpsindighet. Han mener at han kan sitte til doms over Bibelen, mens
han i virkeligheten dømmer seg selv. Han viser klart at han er ute av stand til å verdsette
sannheten som har sin rot i himmelen og som omspenner evigheten. Når han står overfor
Guds rettferdighets mektige fjell, kjenner han ingen ærefrykt. Han har det travelt med å
jakte etter ubetydeligheter. På den måten røper han en snever jordisk innstilling og et sinn
som hurtig mister evnen til å vise aktelse for Gud.
Den som har følt den guddommelige berøring, vil søke etter det som vil øke kunnskapen
om Gud, det som vil foredle og høyne karakteren. Likesom blomsten vender seg mot solen,
så dens klare stråler får fremkalle de vakre fargeskjær, vil sinnet vende seg mot «rettferds
sol» for at himmelens lys må foredle karakteren med den pryd som finnes i Kristi
natur. Jesus fortsatte med å tegne en skarp motsetning mellom jødenes holdning og den som
Abraham inntok: «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk
oppleve den og frydet seg.»
Abraham hadde hatt et sterkt ønske om å få se den frelser som var lovt. Han bad inderlig
om at han før sin død måtte få se Messias. Og han så ham. Han fikk et overnaturlig lys, og
han anerkjente Kristi guddommelige natur. Han så hans dag og gledet seg. Han fikk se Guds
offer for synd. Et bilde på dette offer opplevde han i sin egen erfaring. Han fikk dette
pålegg: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, ... og ofre ham som brennoffer.» På
offeralteret la han løftets sønn, den som alle hans forhåpninger var rettet mot. Idet han
ventet der ved siden av alteret med kniven løftet for å lyde Gud, hørte han en røst fra
himmelen som sa: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du
frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.”
Abraham ble utsatt for denne fryktelige ildprøven for at han skulle få oppleve Kristi dag
og danne seg en forestilling om Guds store kjærlighet til verden, en kjærlighet så stor at han
gav sin enbårne Sønn til å lide den skjendigste død for å kunne løfte verden opp fra dens
nedverdigelse. Gud gav Abraham den mest opphøyde undervisning som et dødelig
menneske noen gang har fått. Han fikk svar på sin bønn om å få se Kristus før han døde.
324