Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Fariseerne hadde erklært at de var Abrahams ætt. Jesus sa til dem at denne påstand bare
kunne bekreftes ved at de gjorde Abrahams gjerninger. Abrahams sanne ætt ville leve slik
som han levde, i lydighet mot Gud. De ville ikke forsøke å drepe ham som talte sannheten
slik som den var gitt ham av Gud. Ved sin intrigevirksomhet mot Kristus gjorde rabbinerne
ikke Abrahams gjerninger. Bare det å nedstamme i rett linje fra Abraham hadde ingen verdi.
Uten en åndelig forbindelse med ham var de ikke hans ætt. Slektskapet med Abraham ville
vise seg ved at de hadde den samme ånd som han hadde, og gjorde de samme gjerninger.
Dette prinsippet gjelder like meget et spørsmål som lenge har voldt uro i kristenheten -
spørsmålet om apostolisk suksesjon. Å nedstamme fra Abraham ble ikke bevist ut fra navn
eller ættetavle, men ved karakterlikhet. På samme måte hviler den apostoliske suksesjon
ikke på overføring av kirkelig autoritet, men på et åndelig slektskap. Det sanne bevis på
apostolisk suksesjon er et liv påvirket av apostlenes ånd. Det er troen på og forkynnelsen av
det de trodde og lærte. Det er dette som gjør mennesker til etterkommere av dem som først
var evangeliets lærere.
Jesus benektet at jødene var Abrahams ætt. Han sa: «Dere gjør som deres egen far.» Med
spott svarte de: «Vi er ikke født i hor. Vi har en far, det er Gud.» Dette var en hentydning til
omstendighetene ved Jesu fødsel, og var tenkt som et angrep på Kristus i nærvær av dem
som hadde begynt å tro på ham. Han tok ikke noe hensyn til denne usle insinuasjon, men sa:
«Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud.»
Deres gjerninger vitnet om det slektskap de hadde med ham som var en løgner og
morder. «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en
morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham .... Men jeg
sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.»
Den kjensgjerning at Jesus forkynte sannheten, og det med overbevisning, var grunnen til
at jødenes ledere ikke tok imot ham. Det var sannheten som var til anstøt for disse
selvrettferdige mennene. Sannheten fordømte deres lære og liv og var derfor uvelkommen.
De ville heller lukke øynene for sannheten enn å ydmyke seg og innrømme at de hadde tatt
feil. De elsket ikke sannheten, og ønsket ikke å ha noe med den å gjøre.
Kristus vitner om sin guddommelighet- «Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd?
Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?» Dag etter dag i tre år
hadde Kristi fiender fulgt etter ham og forsøkt å finne en eller annen flekk på hans karakter.
Satan og alle ondskapens makter hadde prøvd å overvinne ham, men de hadde ikke funnet
noe hos ham som de kunne utnytte til egen fordel. Selv demonene hadde vært nødt til å
bekjenne: «du Guds hellige.” 0 Jesus levde ut loven i himmelens påsyn, i syndfrie verdeners
og i syndige menneskers påsyn. Overfor engler, mennesker og demoner hadde han talt ord
323