Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 51 - «Verdens lys»
Jesus talte igjen til dem og sa: «Jeg er verdens lys: Den som følger meg, skal ikke vandre
i mørket, men ha livets lys.» Da Jesus sa dette, var han i den tempelforgården som særlig
hadde tilknytning til tjenesten i forbindelse med løvhyttefesten. Midt i denne forgården stod
to høye master med store lampeholdere. Etter kveldsofferet ble alle lampene tent, og de
kastet sitt lys ut over Jerusalem. Denne seremonien var til minne om lysstøtten som veiledet
Israel i ørkenen, og den ble også betraktet som et symbol som pekte frem til Messias’
komme. Om kvelden når lampene ble tent, var denne forgården skueplass for fryd og glede.
Prestene i templet og folkets rådsherrer, menn i gråhåret alder, tok del i festdansen til lyden
av instrumentalmusikk og levittenes sang.
Ved å opplyse Jerusalem på denne måten gav folk uttrykk for sitt håp om at Messias
skulle komme og la sitt lys skinne over Israel. Men for Jesus hadde dette en videre
betydning. Likesom de strålende tempellampene lyste opp alt omkring dem, opplyser
Kristus verdens mørke. Han er kilden til åndelig lys. Likevel var dette symbolet
ufullkomment. Det store lyset som han selv hadde satt på himmelen, var en sannere
fremstilling av herligheten av hans egen misjon.
Lyskilden
Det var blitt morgen. Solen var nettopp gått opp over Oljeberget, og strålene falt med
blendende glans på marmorpalassene og fikk de forgylte tempel murene til å funkle, da
Jesus pekte på det og sa: «Jeg er verdens lys.» En av dem som lyttet til dette, lot det lenge
etter gjenlyde i dette opphøyde skriftordet: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og
lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.» «Det sanne lys, som lyser for hvert
menneske, kom nå til verden.”
Lenge etter at Jesus var faret opp til himmelen, skrev også Peter under Guds Ånds ledelse
og husket det symbolet Jesus hadde brukt: «Derfor står også profetordet desto fastere for
oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil
dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” Når Gud åpenbarte seg for sitt folk,
hadde lyset alltid vært et symbol på hans nærvær. Ved det skapende ord i begynnelsen
hadde lyset skint ut av mørket. Lyset hadde vært innhyllet i skystøtten om dagen og i
ildstøtten om natten og hadde ledet Israels veldige folkeskarer. Lyset flammet i
fryktinngytende velde og glans omkring Herren på Sinai-fjellet. Det var lys over
soningsstedet i møteteltet. Salomos tempel var fylt med lys da det ble innviet. Lys strålte
over Betlehems høyder da englene forkynte frelsens budskap til gjeterne som holdt vakt om
natten.
Gud er lys, og i ordene: «Jeg er verdens lys», erklærte Jesus at han var ett med Gud og i
slekt med hele menneskeheten. Det var han som i begynnelsen sa: «Det bli lys i mørket.”
320