Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
seg som rettferdighetens voktere, hadde forført sitt offer til synd for å kunne legge en snare
for Jesus. Uten å vise at han hadde hørt spørsmålet, bøyde han seg ned og skrev i sanden.
Anklagerne ble utålmodige over den måten han trakk det hele ut på, og hans
tilsynelatende likegyldighet. De kom nærmere og prøvde å provosere ham til å ta stilling til
saken. Med øynene fulgte de Jesu øyne, og da deres blikk falt på jorden ved føttene hans,
forandret ansiktsuttrykkene seg. Der så de skrevet de skjulte syndene i deres eget liv. De
som så på, la merke til den plutselige forandring av ansiktsuttrykkene, og de trengte seg
frem for å se hva som hadde vakt en slik bestyrtelse og skam.
Tross alle sine påstander om ærbødighet for loven satte disse rabbinere seg ut over dens
krav ved sin anklage mot kvinnen. Det var ektemannens plikt å ta affære, og de skyldige
parter skulle straffes likt. Anklagerne handlet helt ulovlig. Men Jesus møtte dem på deres
egen grunn. Loven foreskrev at når noen skulle straffes med døden, skulle vitnene i saken
være de første til å kaste en stein. Jesus reiste seg, festet blikket på de renkefulle eldste og
sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg
ned og fortsatte å skrive i sanden.
Han hadde ikke tilsidesatt loven som ble gitt ved Moses. Heller ikke hadde han krenket
Roms autoritet. Anklagerne hadde lidd nederlag. Nå da kappen av påtatt hellighet var revet
av dem, stod de der skyldige og dømt overfor den guddommelige renhet. De skalv ved
tanken på at de skjulte forbrytelsene i deres eget liv skulle bli lagt åpent frem for
folkemengden. En etter en listet de seg vekk med bøyd hode og med blikket mot jorden. Så
lot de kvinnen være tilbake hos den barmhjertige frelser.
Jesus reiste seg opp, så på kvinnen og sa: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?»
Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og
synd ikke mer fra nå av!» Kvinnen hadde stått foran Jesus sammenkrøpet av frykt. Da han
sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,» lød det for henne
som en dødsdom. Hun våget ikke å se opp på Jesus, men ventet i taushet på sin dom. Med
forbauselse så hun at hennes anklagere gikk bort målløse og forvirret. Så lød disse håpefulle
ord i hennes ører: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av!»
Hennes hjerte smeltet, og hun kastet seg ned foran Jesus og gav hulkende uttrykk for sin
takknemlige kjærlighet, og med bitre tårer bekjente hun sin synd.
For henne ble dette begynnelsen til et nytt liv, et liv i renhet og fred som var helliget til
tjeneste for Gud. Ved å løfte opp denne falne kvinnen utførte Jesus et større mirakel enn å
helbrede den verste fysiske sykdom. Han helbredet den åndelige sykdommen som fører til
evig død. Denne angerfulle kvinnen ble en av hans mest trofaste etterfølgere. Med
selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet gjengjeldte hun hans tilgivende barmhjertighet.
318