Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Nikodemus forsvarer Jesus
Igjen begynte prestene og rådsherrene å legge planer om å gripe Jesus. Det ble hevdet at
dersom han fikk beholde friheten lenger, ville han trekke folket bort fra deres rettmessige
ledere. Den eneste sikre fremgangsmåten var straks å bringe ham til taushet. Nikodemus
uttalte: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har
gjort?» Det ble helt stille i forsamlingen. Det Nikodemus sa, rammet deres samvittighet. De
kunne ikke dømme en mann uten å ha forhørt ham.
Men det var ikke bare av den grunn de stolte rådsherrer forholdt seg tause mens de stirret
på ham som hadde våget å tale for det som var rett. De var overrasket og ergerlige over at et
av deres egne medlemmer var blitt så påvirket av Jesus at han forsvarte ham. Da de kom seg
igjen etter forskrekkelsen, sa de til Nikodemus med bitende ironi: «Er kanskje du også fra
Galilea? ... Gransk etter, og du vil finne at ingen profet kommer fra Galilea!» Protesten
resulterte likevel i at rådsforhandlingene ble stanset. Rådsherrene var ikke i stand til å
gjennomføre sin hensikt og fordømme Jesus uten å forhøre ham. De hadde tapt i denne
omgang. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget.
Jesus og den foraktede kvinnen
Jesus vendte seg bort fra uroen og forvirringen i byen, fra den ivrige folkemassen og de
forræderske rådsherrene og gikk ut til de fredfulle olivenlundene der han kunne være alene
med Gud. Men tidlig om morgenen vendte han tilbake til templet. Da folk samlet seg
omkring ham, satte han seg ned og underviste dem. Snart ble han avbrutt. En flokk fariseere
og skriftlærde nærmet seg. De slepte med seg en skrekkslagen kvinne som de med skarpe,
hissige stemmer anklaget for å ha overtrådt det sjuende bud. De skjøv henne frem foran
Jesus og sa med hyklersk aktelse: «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines.
Hva sier så du?»
Den aktelse som de gav inntrykk av overfor Jesus, dekket over en utspekulert plan om å
ødelegge ham. De hadde grepet denne anledningen til å sikre seg ilt han ble dømt, fordi de
mente at hvilken avgjørelse han enn traff, ville de finne grunn til å anklage ham. Om han
frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å vise forakt for Moseloven. Hvis han erklærte
henne skyldig til å dø, kunne han anklages for romerne som en som tiltok seg en myndighet
som bare tilkom dem.
Et øyeblikk betraktet Jesus dette opptrinnet - den skjelvende kvinnen i all hennes skam,
de høye geistlige med ansikter som vitnet om hardhet og at de var blottet endog for
menneskelig medfølelse. Hans rene, flekkfrie vesen vek tilbake for det som utspant seg
foran ham. Han visste godt hva hensikten var med å sette dette i scene. Han leste deres indre
og kjente karakteren og livshistorien hos hver enkelt av dem. Disse mennene som betraktet
317