Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
fullstendig uvitende om den. Hvis de hadde levd i samsvar med Guds vilje, ville de ha kjent
hans Sønn når han åpenbarte seg for dem.
Tilhørerne kunne ikke unngå å forstå hva Jesus mente. Det var en tydelig gjentagelse av
det han hadde hevdet i nærvær av Det høye råd mange måneder tidligere, da han erklærte at
han var Guds Sønn. Slik som rådsherrene den gangen prøvde å rydde ham av veien, prøvde
de nå å gripe ham. Men de ble hindret av en usynlig makt som satte en grense for deres
raseri ved å si: Så langt kan dere komme, men ikke lenger! Blant folket var det mange som
trodde på ham, og de sa: «Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne
mannen har gjort?» Fariseerne som med uro holdt øye med begivenhetenes gang, fanget opp
de uttrykk av sympati som hørtes i folkemengden. De skyndte seg av sted til øversteprestene
og la planer om å gripe ham. Men de bestemte seg for å ta ham når han var alene, for de
våget ikke å gripe ham i folkets påsyn. Igjen gjorde Jesus det klart at han kunne lese deres
hensikter. «Ennå en liten stund er jeg hos dere,» sa han, «så går jeg til ham som har sendt
meg. Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.»
Snart ville han finne et tilfluktssted utenfor rekkevidden av deres forakt og hat. Han ville dra
til Faderen for igjen å bli den som englene tilbad. Og dit kunne hans mordere aldri komme.
Hånlig sa rabbinerne: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han
kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere?» Lite drømte de
spissfindige rabbinerne om at de med disse spottende ord gav en skildring av Kristi misjon.
Hele dagen hadde han rakt ut sine hender til et ulydig og gjenstridig folk. Men han ville bli
funnet av dem som ikke søkte ham, og åpenbare seg for dem som ikke spurte etter ham.
Mange som var overbevist om at Jesus var Guds Sønn, ble ført vill av prestenes og
rabbinernes falske tankegang. Disse lærerne hadde på en virkningsfull måte gjengitt
profetiene om Messias, slik han ville regjere som konge «på Sion-fjellet og i Jerusalem» og
vise «sin herlighet for sine eldste». «Han skal herske fra hav til hav, fra Storelven og til
jordens ender.”
På en foraktelig måte sammenlignet de den herlighet som skildres her, med Jesu ydmyke
holdning. Ordene i profetenes budskaper ble fordreid på en slik måte at de syntes å støtte
villfarelsen. Hvis folk i oppriktighet selv hadde gransket Ordet, ville de ikke ha blitt villedet.
Jesaja kap. 61 vitner om at Kristus skulle gjøre nettopp den gjerning han utførte. Kap. 53
viser til hans forkastelse og lidelse i verden. Og kap. 59 beskriver prestenes og rabbinernes
holdning. Gud tvinger ikke mennesker til å gi slipp på sin vantro. Foran seg har de lys og
mørke, sannhet og villfarelse. De må selv avgjøre hva de vil ta imot. Menneskesinnet er
utrustet med evne til å skjelne mellom rett og galt. Gud vil at menneskene ikke skal foreta
impulsavgjørelser, men bestemme seg på grunnlag av bevisenes vekt, idet de omhyggelig
sammenligner skriftsted med skriftsted. Hadde jødene lagt sin fordom til side og
sammenlignet de skrevne profetier med de faktiske forhold som karakteriserte Jesu liv, ville
315