Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 50 - Skygget av spioner
Mens Jesus oppholdt seg i Jerusalem under løvhyttefesten, ble han hele tiden skygget av
spioner. Dag etter dag ble det gjort nye forsøk på å bringe ham til taushet. Prestene og
rådsherrene var stadig etter ham for å lokke ham i en felle. De la planer om å bruke vold for
å stanse ham. Men dette var ikke alt. De ønsket å ydmyke denne galileiske læreren overfor
folket.
Første dag han viste seg under høytiden, kom rådsherrene til ham og forlangte å få vite
hva slags myndighet han hadde til å lære folket. De ønsket å vende oppmerksomheten bort
fra ham selv til spørsmålet om hans rett til å undervise, og dermed til deres egen betydning
og myndighet.
Ordduell med de skriftlærde
«Min lære er ikke min egen,» sa Jesus, «den er fra ham som har sendt meg. Den som vil
gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.» Jesus
imøtegikk ikke disse spissfindige kritikernes spørsmål med å svare på kritikken, men han
åpnet for sannheter som var av avgjørende betydning for deres frelse. Han sa at det å
oppfatte og anerkjenne sannheten avhenger mindre av forstanden enn av sinnet. Sannheten
må mottas i hjertet. Den krever å bli respektert av viljen. Hvis forstandsevner var nok for å
kunne ta stilling til sannheten, ville ikke stolthet være noen hindring for å kunne ta imot den.
Men den kan bare mottas gjennom nådens verk i hjertet og er avhengig av at vi er villige til
å gi avkall på enhver synd som Guds Ånd avslører.
Uansett hvilke fortrinn mennesker har til å tilegne seg kunnskap om sannheten, vil det
vise seg ikke å være til noen nytte uten at den enkelte åpner sitt hjerte for å ta imot den.
Hver for seg må de samvittighetsfullt oppgi enhver vane og praksis som er i strid med dens
grunnprinsipper. For dem som slik overgir seg til Gud, og som har et ærlig ønske om å
kjenne hans vilje og etterleve den, vil sannheten åpenbare seg som en Guds kraft til frelse.
De vil være i stand til å skjelne mellom dem som taler på Guds vegne, og dem som bare
taler for seg selv. Fariseerne hadde ikke stilt seg på Guds side for å lyde ham. De var ikke
opptatt av å kjenne sannheten, men etter å finne en eller annen unnskyldning for å unngå
den. Kristus påviste at det var grunnen til at de ikke forstod hans undervisning.
Han gav dem nå en prøve på hvordan den sanne lærer kunne skjelnes fra den falske:
«Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for ham som har
sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham.» Den som søker sin egen ære, taler bare for
seg selv. Egenkjærlighetens ånd røper hvor den stammer fra. Men Kristus søkte Guds ære.
Han talte Guds ord. Dette var beviset på den myndighet han hadde som sannhetens
forkynner.
313