Kristi Lidenskap_(norsk)
Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap. Hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort; Jesu kjempet alene mot mørkets makter, bent under the burden of sin and subject to supernatural torture ... Århundrer forut for korsfestelsen, Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.» Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Denne boken vitner om Kristi dyrebare kjærlighet, endeløse liv og brennende lidenskap.
Kristi Lidenskap Om natten var templet og forgården badet i kunstig lys. Det var musikk og svinging med palmegrener, og det hørtes glade hosianna-rop. Den store folkemengden ble opplyst fra de hengende lamper. Prestene som stod oppstilt i sine embetsdrakter, og de høytidelige seremoniene alt sammen bidrog til å gjøre et dypt inntrykk på tilskuerne. Men den mest inntrykksfulle seremoni, den som fremkalte den største jubel, minnet om en begivenhet under ørkenvandringen. Ved første daggry hørtes en langtrukken, gjennomtrengende lyd idet prestene blåste i sølvtrompetene. Andre trompeter svarte, og de glade ropene fra folk i løvhyttene lød som ekko over fjell og dal og bød høytidsdagen velkommen. Så fylte presten en kanne med vann fra Kedron-bekken og løftet den høyt. Mens trompetene lød, gikk han med langsomme, avmålte skritt opp de brede trappetrinnene i templet i takt med musikken, mens han sang: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.” Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: «Herren er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.” Jesus nøler med å komme Mens Josefs sønner forberedte seg til å overvære løvhyttefesten, så de at Jesus slett ikke foretok seg noe som tydet på at han hadde til hensikt å være med. Med uro fulgte de ham med øynene. Siden helbredelsesunderet ved Betesda hadde han ikke vært til stede ved de nasjonale høytider. For å unngå unødig konflikt med lederne i Jerusalem, begrenset han sin virksomhet til Galilea. Hans tilsynelatende forsømmelse av de store religiøse sammenkomster, og det fiendskap som prestene og rabbinerne la for dagen mot ham, var årsak til rådvillhet blant folket. Det var også tilfelle når det gjaldt hans disipler og slektninger. I sin undervisning la han vekt på de velsignelser som følger av lydighet mot Guds lov. Likevel syntes det som om han selv var likegyldig med den tjenesten som Gud hadde innstiftet. Han hadde omgang med tollere og andre med dårlig omdømme. Dessuten viste han ringeakt for rabbinernes skikker og tok seg den frihet å tilsidesette de tradisjonelle krav som hadde med sabbaten å gjøre. Alt dette som syntes å sette ham i et motsetningsforhold til de religiøse ledere, vakte stor undring. Hans brødre mente at det var galt av ham å ta avstand fra de innflytelsesrike og lærde menn i landet. De mente at disse måtte ha rett, og at Jesus gjorde feil når han satte seg opp 308
Kristi Lidenskap mot dem. Men de hadde vært vitne til hans ulastelige liv, og selv om de ikke stilte seg i klasse med disiplene hans, hadde de gjerninger han utførte, gjort et dypt inntrykk på dem. Hans popularitet i Galilea tilfredsstilte deres ærgjerrighet. De håpet fremdeles at han ville vise sin makt på en slik måte at det ville få fariseerne til å innse at han var den han utgav seg for å være. Hva om han virkelig var Messias, Israels fyrste! De nøt denne tanken med stolt tilfredshet. Så ivrig opptatt var brødrene hans av dette, at de tilskyndet ham til å dra opp til Jerusalem. De sa til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se de gjerninger du gjør! For ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent. Når du nå gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Denne talemåten var et uttrykk for tvil og vantro. De mente han var feig og svak. Dersom han visste at han var Messias, hvorfor da denne merkelige tilbakeholdenhet og mangel på handling? Hvis han virkelig hadde en slik makt, hvorfor da ikke freidig gå opp til Jerusalem og hevde sine krav? Hvorfor ikke utføre slike underfulle gjerninger i Jerusalem som det forlyder at han har gjort i Galilea? Gjem deg ikke bort i de øde områdene, sa de, hvor du utfører dine mektige gjerninger til gagn for uvitende bønder og fiskere. Stå frem i hovedstaden! Få støtte hos prestene og rådsherrene, og foren nasjonen ved å opprette det nye riket! Jesu brødre resonnerte ut fra de selviske motiver som så ofte finnes hos dem som gjerne vil vise seg frem. Det er denne holdning som verden er preget av. De var fortørnet over at Jesus ikke hadde søkt en jordisk trone, men hadde erklært om seg selv at han var livets brød. De ble dypt skuffet da så mange av disiplene forlot ham. Selv vendte de seg bort fra ham for å unngå det kors å skulle anerkjenne det som hans gjerninger viste - at han var Gud Sønn. Jesus sa til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid. Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde. Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke kommet.» Dette sa han til dem og ble selv igjen i Galilea. Hans brødre hadde snakket til ham i en myndig tone og gitt ham den kursen han burde følge. Han lot deres irettesettelse falle tilbake på dem selv ved ikke å stille dem i klasse med sine selvfornektende disipler, men med verden. «Verden kan ikke hate dere,» sa han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde.» Verden hater ikke dem som har verdens ånd. Den elsker dem som sine egne. For Kristus var ikke verden et sted til makelighet og selvopphøyelse. Han var ikke ute etter en anledning til å gripe dens makt og dens ære. Den tilbød ham ingen slik belønning. Den var det stedet hans Far hadde sendt ham til. Han var kommet for å gi verden liv, så gjenløsningens store plan kunne bli gjennomført. Han var i ferd med å utføre sin gjerning for den falne menneskehet. Men han skulle ikke være overmodig, ikke kaste seg ut i fare, ikke fremskynde en krise. Hver begivenhet i hans misjon hadde sin fastsatte tid. Han måtte 309
- Page 266 and 267: Kristi Lidenskap sine disipler. Da
- Page 268 and 269: Kristi Lidenskap Kapittel 41 - Kris
- Page 270 and 271: Kristi Lidenskap «Livets brød» N
- Page 272 and 273: Kristi Lidenskap udødelighet. Men
- Page 274 and 275: Kristi Lidenskap frelser. Når de t
- Page 276 and 277: Kristi Lidenskap Jesus forsøkte ik
- Page 278 and 279: Kristi Lidenskap Kapittel 42 - Menn
- Page 280 and 281: Kristi Lidenskap Utsendingene fra J
- Page 282 and 283: Kristi Lidenskap Kapittel 43 - Evan
- Page 284 and 285: Kristi Lidenskap Jesus er tilfreds.
- Page 286 and 287: Kristi Lidenskap Kapittel 44 - Krav
- Page 288 and 289: Kristi Lidenskap Det som fikk jøde
- Page 290 and 291: Kristi Lidenskap Selv disiplene had
- Page 292 and 293: Kristi Lidenskap Davids sønn. Folk
- Page 294 and 295: Kristi Lidenskap den gjerning Ordet
- Page 296 and 297: Kristi Lidenskap Det Jesus uttalte,
- Page 298 and 299: Kristi Lidenskap Kapittel 46 - På
- Page 300 and 301: Kristi Lidenskap vil komme «i sin
- Page 302 and 303: Kristi Lidenskap Kapittel 47 - Herr
- Page 304 and 305: Kristi Lidenskap Jesus snur seg mot
- Page 306 and 307: Kristi Lidenskap Kapittel 48 - Hvem
- Page 308 and 309: Kristi Lidenskap Da Jesus og disipl
- Page 310 and 311: Kristi Lidenskap Det oppriktige, an
- Page 312 and 313: Kristi Lidenskap og jaget fra by ti
- Page 314 and 315: Kristi Lidenskap Jesus sier: «Min
- Page 318 and 319: Kristi Lidenskap vente tålmodig. H
- Page 320 and 321: Kristi Lidenskap motløse. Mange av
- Page 322 and 323: Kristi Lidenskap Jesus gav rabbiner
- Page 324 and 325: Kristi Lidenskap de ha oppfattet ha
- Page 326 and 327: Kristi Lidenskap seg som rettferdig
- Page 328 and 329: Kristi Lidenskap Kapittel 51 - «Ve
- Page 330 and 331: Kristi Lidenskap Men på spørsmål
- Page 332 and 333: Kristi Lidenskap som i enhver annen
- Page 334 and 335: Kristi Lidenskap Blant jødene var
- Page 336 and 337: Kristi Lidenskap Med andre ord: Si
- Page 338 and 339: Kristi Lidenskap Kapittel 52 - Hyrd
- Page 340 and 341: Kristi Lidenskap «Vaktmannen åpne
- Page 342 and 343: Kristi Lidenskap står meg nær”
- Page 344 and 345: Kristi Lidenskap Den fienden som i
- Page 346 and 347: Kristi Lidenskap sammen med Jerusal
- Page 348 and 349: Kristi Lidenskap vi overdriver hans
- Page 350 and 351: Kristi Lidenskap den store nattverd
- Page 352 and 353: Kristi Lidenskap hans spørsmål va
- Page 354 and 355: Kristi Lidenskap Han tok heller ikk
- Page 356 and 357: Kristi Lidenskap Kapittel 55 - Guds
- Page 358 and 359: Kristi Lidenskap Det er like sant n
- Page 360 and 361: Kristi Lidenskap Kapittel 56 - Jesu
- Page 362 and 363: Kristi Lidenskap uhøflig uttrykk i
- Page 364 and 365: Kristi Lidenskap Kapittel 57 - Det
<strong>Kristi</strong> <strong>Lidenskap</strong><br />
mot dem. Men de hadde vært vitne til hans ulastelige liv, og selv om de ikke stilte seg i<br />
klasse med disiplene hans, hadde de gjerninger han utførte, gjort et dypt inntrykk på dem.<br />
Hans popularitet i Galilea tilfredsstilte deres ærgjerrighet. De håpet fremdeles at han ville<br />
vise sin makt på en slik måte at det ville få fariseerne til å innse at han var den han utgav seg<br />
for å være. Hva om han virkelig var Messias, Israels fyrste! De nøt denne tanken med stolt<br />
tilfredshet.<br />
Så ivrig opptatt var brødrene hans av dette, at de tilskyndet ham til å dra opp til<br />
Jerusalem. De sa til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se<br />
de gjerninger du gjør! For ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent. Når du nå gjør<br />
slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Denne talemåten var et uttrykk for tvil og<br />
vantro. De mente han var feig og svak. Dersom han visste at han var Messias, hvorfor da<br />
denne merkelige tilbakeholdenhet og mangel på handling? Hvis han virkelig hadde en slik<br />
makt, hvorfor da ikke freidig gå opp til Jerusalem og hevde sine krav? Hvorfor ikke utføre<br />
slike underfulle gjerninger i Jerusalem som det forlyder at han har gjort i Galilea? Gjem deg<br />
ikke bort i de øde områdene, sa de, hvor du utfører dine mektige gjerninger til gagn for<br />
uvitende bønder og fiskere. Stå frem i hovedstaden! Få støtte hos prestene og rådsherrene,<br />
og foren nasjonen ved å opprette det nye riket!<br />
Jesu brødre resonnerte ut fra de selviske motiver som så ofte finnes hos dem som gjerne<br />
vil vise seg frem. Det er denne holdning som verden er preget av. De var fortørnet over at<br />
Jesus ikke hadde søkt en jordisk trone, men hadde erklært om seg selv at han var livets brød.<br />
De ble dypt skuffet da så mange av disiplene forlot ham. Selv vendte de seg bort fra ham for<br />
å unngå det kors å skulle anerkjenne det som hans gjerninger viste - at han var Gud Sønn.<br />
Jesus sa til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid.<br />
Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er<br />
onde. Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke kommet.» Dette<br />
sa han til dem og ble selv igjen i Galilea. Hans brødre hadde snakket til ham i en myndig<br />
tone og gitt ham den kursen han burde følge. Han lot deres irettesettelse falle tilbake på dem<br />
selv ved ikke å stille dem i klasse med sine selvfornektende disipler, men med verden.<br />
«Verden kan ikke hate dere,» sa han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens<br />
gjerninger er onde.» Verden hater ikke dem som har verdens ånd. Den elsker dem som sine<br />
egne.<br />
For Kristus var ikke verden et sted til makelighet og selvopphøyelse. Han var ikke ute<br />
etter en anledning til å gripe dens makt og dens ære. Den tilbød ham ingen slik belønning.<br />
Den var det stedet hans Far hadde sendt ham til. Han var kommet for å gi verden liv, så<br />
gjenløsningens store plan kunne bli gjennomført. Han var i ferd med å utføre sin gjerning<br />
for den falne menneskehet. Men han skulle ikke være overmodig, ikke kaste seg ut i fare,<br />
ikke fremskynde en krise. Hver begivenhet i hans misjon hadde sin fastsatte tid. Han måtte<br />
309