Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Om natten var templet og forgården badet i kunstig lys. Det var musikk og svinging med
palmegrener, og det hørtes glade hosianna-rop. Den store folkemengden ble opplyst fra de
hengende lamper. Prestene som stod oppstilt i sine embetsdrakter, og de høytidelige
seremoniene alt sammen bidrog til å gjøre et dypt inntrykk på tilskuerne. Men den mest
inntrykksfulle seremoni, den som fremkalte den største jubel, minnet om en begivenhet
under ørkenvandringen.
Ved første daggry hørtes en langtrukken, gjennomtrengende lyd idet prestene blåste i
sølvtrompetene. Andre trompeter svarte, og de glade ropene fra folk i løvhyttene lød som
ekko over fjell og dal og bød høytidsdagen velkommen. Så fylte presten en kanne med vann
fra Kedron-bekken og løftet den høyt. Mens trompetene lød, gikk han med langsomme,
avmålte skritt opp de brede trappetrinnene i templet i takt med musikken, mens han sang:
«Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.”
Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her
fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene
karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør
som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her
skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde
sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: «Herren
er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.”
Jesus nøler med å komme
Mens Josefs sønner forberedte seg til å overvære løvhyttefesten, så de at Jesus slett ikke
foretok seg noe som tydet på at han hadde til hensikt å være med. Med uro fulgte de ham
med øynene. Siden helbredelsesunderet ved Betesda hadde han ikke vært til stede ved de
nasjonale høytider. For å unngå unødig konflikt med lederne i Jerusalem, begrenset han sin
virksomhet til Galilea. Hans tilsynelatende forsømmelse av de store religiøse
sammenkomster, og det fiendskap som prestene og rabbinerne la for dagen mot ham, var
årsak til rådvillhet blant folket. Det var også tilfelle når det gjaldt hans disipler og
slektninger.
I sin undervisning la han vekt på de velsignelser som følger av lydighet mot Guds lov.
Likevel syntes det som om han selv var likegyldig med den tjenesten som Gud hadde
innstiftet. Han hadde omgang med tollere og andre med dårlig omdømme. Dessuten viste
han ringeakt for rabbinernes skikker og tok seg den frihet å tilsidesette de tradisjonelle krav
som hadde med sabbaten å gjøre. Alt dette som syntes å sette ham i et motsetningsforhold til
de religiøse ledere, vakte stor undring.
Hans brødre mente at det var galt av ham å ta avstand fra de innflytelsesrike og lærde
menn i landet. De mente at disse måtte ha rett, og at Jesus gjorde feil når han satte seg opp
308