Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 49 - Løvhyttefesten
Det ble forventet at jødene tre ganger om året skulle være til stede i Jerusalem ved de
religiøse høytider. Innhyllet i skystøtten hadde Israels usynlige leder gitt rettledning om
disse sammenkomstene. Under jødenes fangenskap kunne de religiøse festene ikke feires.
Men da folket fikk sitt eget land igjen, begynte de på ny å overholde disse rninnehøytidene.
Det var Guds hensikt at de årlige sammenkomster skulle minne folket om ham. Men med få
unntak hadde prestene og nasjonens ledere mistet dette formål av syne. Han som hadde
innstiftet disse nasjonale høytider og visste hva de betydde, var vitne til den forvanskning
som hadde funnet sted.
En fest for alle
Løvhyttefesten var den siste av årets sammenkomster. Gud ville at folket ved denne
anledning skulle tenke på hans godhet og barmhjertighet. Hele nasjonen hadde vært under
hans ledelse og tatt imot hans velsignelser. Dag og natt hadde han våket over dem. Sol og
regn hadde fått jorden til å gi en god avling. Grøden var samlet inn fra daler og sletter.
Olivenhøsten var brakt i hus og den dyrebare oljen oppbevart i krukker. Palmene hadde også
gitt frukt. De gyllenblå klasene fra vinrankene var blitt trådt i vinpressen.
Festen varte i sju dager. Innbyggerne i Israel, sammen med mange fra andre land, drog til
Jerusalem for å feire den. Folk kom fra fjern og nær og hadde med seg noe som et tegn på
den gleden de følte. Gammel og ung, rik og fattig brakte med seg en eller annen gave som
en hyllest og takk til ham som hadde gjort årets avling god og latt det dryppe av
fruktbarhet.1 Fra skogene hentet de alt som kunne tiltale øyet og være et uttrykk for den
alminnelige glede. Hele byen så ut som en vakker skog. Denne høytiden var ikke bare en
høsttakkefest, men et minne om Guds beskyttende omsorg for Israel i ørkenen. Til minne
om sitt teltliv bodde israelittene under denne høytiden i hytter oppført av grønne grener. De
var satt opp i gatene, i tempelforgården eller på de flate hustakene.
På høydedragene og i dalene rundt Jerusalem stod løvhyttene tett i tett, og overalt
myldret det av mennesker. De som var med til høytiden, feiret begivenheten med lovsang og
takk til Gud. Like forut for denne festen inntraff den store soningsdagen da folket, etter at de
hadde bekjent sine synder, mottok erklæring om at de hadde fred med Gud. Slik var alt lagt
til rette for en gledens høytid. «Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid!”
Slik lød den jublende sangen mens all slags musikk blandet med hosianna-rop gav tonefølge
til fellessangen. Templet var midtpunktet for den glede som gjennomstrømmet alle. Her
foregikk de inntrykksfulle offerseremoniene. På begge sider av marmortrappen opp til den
hellige bygningen var levittenes kor oppstilt. Det ledet sangen under gudstjenesten. De
mange som tilbad, svingte sine palme- og myrtegrener og tok del i sangen. Den forplantet
seg til nær og fjern, inntil høydedragene rundt omkring gjenlød av lovprisning.
307