Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Lucifer traktet etter å være Gud lik, mens Kristus, den opphøyde, «gav avkall på sitt eget,
tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske;
han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død».4 Nå var korset like foran
ham. Hans egne disipler var så opptatt av å søke sitt eget, nettopp det som er selve
grunnprinsippet i Satans rike, at de ikke kunne føle med sin Herre. De kunne ikke engang
forstå ham når han talte om sin fornedrelse for deres skyld.
Med stor omsorg, men likevel med ettertrykk prøvde Jesus å rette på dette onde. Han
viste dem hvilket prinsipp som rår i himmelriket, og hva sann storhet består i når den
vurderes etter himmelsk standard. De som var drevet av stolthet og ærgjerrighet, tenkte mer
på seg selv og den lønnen de skulle få, enn hvordan de kunne gi tilbake til Gud de gaver de
hadde fått. De ville ikke få noen plass i himmelriket, for de identifiserte seg med dem som
er i Satans rekker.
Ydmykhet går forut for ære. Til å fylle en betrodd plass blant mennesker velger
himmelen den som i likhet med døperen Johannes inntar en beskjeden plass overfor Gud.
Den disippelen som har mest av det barnlige sinn, kan utføre den største gjerning for Gud.
De himmelske vesener kan samarbeide med den som ikke opphøyer seg selv, men prøver å
frelse andre. Den som dypest føler sin trang til guddommelig hjelp, vil be om den. Den
Hellige Ånd vil gi ham slike glimt av Jesus som vil styrke og oppløfte sjelen. Fra samfunnet
med Kristus vil han gå ut for å virke for dem som er i ferd med å gå til grunne i sine synder.
Han er salvet til sin gjerning, og den vil lykkes der hvor mange av de lærde og kloke
mislykkes.
Når mennesker opphøyer seg selv og føler seg uunnværlige for at Guds store plan skal ha
fremgang, sørger Herren for at de blir holdt utenfor. Det vil vise seg at Herren ikke er
avhengig av dem. Virksomheten vil ikke stoppe opp fordi de blir fjernet, men går frem med
enda større kraft.
Det var ikke nok for Jesu disipler at de ble undervist om hans rikes natur. Det de
behøvde, var et forandret hjerte som ville bringe dem i harmoni med Guds rikes prinsipper.
Jesus kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem. Mens han tok den lille ømt i
armene sine, sa han «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i
himmelriket.» Et lite barns likefremhet, selvforglemmelse og tillitsfulle kjærlighet er de
egenskaper som verdsettes i himmelen. De er kjennetegn på virkelig storhet.
Jesus forklarte disiplene enda en gang at hans rike ikke kjennetegnes ved jordisk
verdighet og praktutfoldelse. Ved Jesu føtter blir alle utmerkelser glemt. De rike og de
fattige, de lærde og de ulærde møtes uten tanke på status eller verdslig forrang. Alle møtes
som mennesker som er kjøpt med Jesu blod. De er alle like avhengige av ham som har
gjenløst dem og ført dem til Gud.
301