Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Da Jesus og disiplene var alene i huset, etter at Peter var gått ned til sjøen, kalte han de
andre til seg og spurte: «Hva var det dere snakket om på veien?» Jesu nærvær og det han
spurte om, stilte saken i et helt annet lys enn da de trettet på veien. Skam og
selvfordømmelse gjorde at de tidde stille. Jesus hadde fortalt dem at han skulle dø for deres
skyld, og deres selviske ærgjerrighet stod i pinlig kontrast til hans uselviske kjærlighet.
Da Jesus fortalte dem at han skulle dø og så stå opp igjen, prøvde han å lede dem inn i en
samtale om den store trosprøven de måtte igjennom. Hadde de vært beredt til å ta imot det
han ønsket at de skulle vite, ville de blitt spart for bitter angst og fortvilelse. Hans ord ville
trøstet dem i sorgens og skuffelsens time. Han hadde snakket helt tydelig om det som ventet
ham. Men da han fortalte at han snart skulle dra til Jerusalem, var det likevel nok til igjen å
vekke deres forventninger om at riket var i ferd med å bli opprettet. Dette hadde fått dem til
å strides om hvem som skulle ha de høyeste posisjoner. Da Peter kom tilbake fra sjøen,
fortalte de ham om Jesu spørsmål. Til sist var det en som våget å spørre ham: «Hvem er den
største i himmelriket?»
Jesus samlet disiplene omkring seg og sa: «Den som vil være den første, må være den
siste av alle og tjener for alle.» Disse ordene rommet noe høytidelig og inntrykksfullt som
disiplene slett ikke forstod. Det Jesus så, kunne de ikke få øye på. De skjønte ikke Kristi
rikes natur, og denne uvitenheten var den tilsynelatende årsak til deres trette. Men den
virkelige årsaken lå dypere. Ved å forklare rikets natur kunne Jesus i første omgang ha
dempet uenigheten mellom dem. Men dette ville ikke ha rørt ved den dypereliggende årsak.
Selv etter at de hadde fått vite alt, kunne hvilket som helst spørsmål om forrang ha skapt nye
vanskeligheter. På den måten ville menigheten komme ille ut etter Kristi bortgang.
Striden om den fremste plass var et utslag av den samme ånd som var årsak til den store
strid i himmelen, og som hadde brakt Kristus fra himmelen for å dø. I et syn så han Lucifer,
«morgenrødens sønn», som i herlighet overgikk alle englene som omgav tronen, og som
med de inderligste bånd var knyttet til Guds Sønn. Lucifer hadde sagt: Jeg vil «gjøre meg lik
Den Høyeste».3
Ønsket om selvopphøyelse hadde ført til strid i himmelen, så en stor del av himmelens
engler ble fjernet. Hadde Lucifer virkelig ønsket å bli lik Den Høyeste, ville han aldri ha
forlatt sin plass i himmelen, for Den Høyestes ånd åpenbarer seg i uselvisk tjeneste. Lucifer
ønsket Guds makt, men ikke hans natur. Han søkte den høyeste posisjon for seg selv, og
enhver skapning som drives av hans ånd, vil gjøre det samme. Derfor vil fiendskap,
uenighet og strid være uunngåelig. Herredømmet tilfaller den sterkeste. Satans rike er bygd
på tvang. Folk betrakter gjerne andre som en hindring på veien til deres egen fremgang, eller
som et springbrett til en høyere posisjon.
300