Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 48 - Hvem er den største?
Da Jesus kom tilbake til Kapernaum, gikk han ikke til de velkjente steder der han hadde
undervist folket, men sammen med disiplene oppsøkte han det huset som skulle bli hans
midlertidige hjem. Under resten av sitt opphold i Galilea ønsket han å undervise disiplene
heller enn å arbeide for de store folkeskarene. På reisen gjennom Galilea forsøkte Jesus
igjen å forberede disiplene på de begivenheter som ventet ham. Han fortalte at han måtte dra
opp til Jerusalem hvor han skulle lide og dø, og deretter stå opp fra de døde. Han kom også
med den alvorlige opplysning at han skulle bli forrådt i sine fienders hender. Ikke engang nå
kunne disiplene fatte det han sa. Selv om skyggen av en tung sorg lå over dem, gav de rom
for en rivaliserende holdning. De kranglet innbyrdes om hvem som skulle regnes som den
største i riket. Denne striden prøvde de å skjule for Jesus. De trengte seg ikke så nær inn på
ham som de pleide, men holdt seg et stykke bak, slik at han var foran dem da de gikk inn i
Kapernaum. Jesus leste tankene deres, og han lengtet etter å gi dem råd og veiledning. Men
han ventet på en stille stund for å gjøre det når de ville være åpne til å ta imot det han ville
si.
Tempelskatten
Like etter at de hadde, nådd frem til byen, kom oppkreveren av tempelskatten til Peter og
spurte: «Betaler ikke deres mester skatt til templet?» Denne avgiften var ikke en
vanlig utlignet skatt. Det var et årlig bidrag som hver jøde skulle betale til driften av
templet. Å nekte å betale denne skatten ville bli betraktet som illojalt overfor templet, noe
som rabbinerne anså som en høyst graverende synd. Jesu holdning til rabbinernes lover og
hans tydelige irettesettelse til dem som forsvarte tradisjonen, gav påskudd for beskyldningen
om at han prøvde å bryte ned tempeltjenesten. Nå fikk hans fiender anledning til å bringe
ham i vanry. I skatteoppkreveren fant de en samarbeidsvillig forbundsfelle.
Peter oppfattet skatteoppkreverens spørsmål som en ærekrenkende antydning om Jesu
holdning overfor templet. Brennende ivrig som han var for Jesu ære, svarte han raskt uten å
rådføre seg med ham, at han ville betale skatten. Peter forstod bare delvis hva som var
hensikten med spørsmålet. Noen folkegrupper var fritatt for å betale avgiften. På Moses’ tid
da levittene ble valgt ut til å gjøre tjeneste ved helligdommen, fikk de ingen arv blant folket.
Herren hadde sagt: «Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre. Herren er
hans arv.”
På Kristi tid ble prestene og levittene fremdeles betraktet som særskilt innviet til templet,
og det ble ikke krevd at de skulle yte det årlige bidrag til dets underhold. Profetene var også
fritatt for denne avgiften. Når rabbinerne krevde tempel skatt av Jesus, tilsidesatte de hans
rettighet som profet eller lærer og behandlet ham som ethvert annet menneske. Hvis han
nektet å betale avgiften, ville det bli fremstilt som illojalitet overfor templet. På den andre
298