Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Et nytt mirakel
Plutselig var det slutt på anklagene. Da Jesus og de tre disiplene nærmet seg, slo
stemningen raskt om idet folket snudde seg for å møte dem. Denne natten i nær kontakt med
den himmelske herlighet hadde satt sitt preg på Jesus og dem som var med ham. Lyset fra
ansiktene deres fremkalte ærefrykt hos tilskuerne. De skriftlærde trakk seg fryktsomt
tilbake, mens folket hilste Jesus velkommen.
Som om Jesus hadde vært vitne til alt som hadde foregått, gikk han bort dit hvor
ordstriden foregikk. Med blikket festet på de skriftlærde, spurte han: «Hva er det dere er
uenige om?» De stemmene som før var så freidige og utfordrende, var nå tause. En stillhet
var kommet over hele forsamlingen. Den ulykkelige faren banet seg nå vei gjennom
mengden. Han kastet seg ned foran Jesus og fortalte alt om sine vanskeligheter og
skuffelser.
«Mester,» sa han, «jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd
som gjør ham stum. Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende .... Jeg bad disiplene
dine drive den ut, men de maktet det ikke.» Jesus så seg omkring i folkemengden som var
slått av ærefrykt. Han så på de spissfindige skriftlærde og på de forlegne disiplene. I hvert
eneste hjerte kunne han lese vantroen. Med en stemme full av sorg utbrøt han: «Du vantro
slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?» Så sa han
til den fortvilte faren: «Før gutten til meg!»
Gutten ble ført frem. Da Jesus så på ham, kastet den onde ånden ham til jorden i kvalfulle
krampetrekninger. Han lå og vred seg og frådet mens grufulle skrik skar gjennom
luften. Enda en gang hadde livets fyrste og fyrsten over mørkets makter møtt hverandre på
slagmarken - Kristus for å fullbyrde sin misjon ved å «kunngjøre at fanger skal få frihet» og
«sette undertrykte fri», 1 og Satan for å prøve å holde sitt offer under kontroll. Lysets engler
og en hær av onde engler var usynlig til stede for å følge kampen. Et øyeblikk tillot Jesus
den onde ånden å demonstrere sin makt så tilskuerne skulle fatte den befrielse som var i ferd
med å skje.
Folkemengden holdt pusten mens de betraktet denne scenen, og faren vaklet engstelig
mellom håp og frykt. Jesus spurte: «Hvor lenge har han hatt det slik?» Faren fortalte om
lange år i lidelse, og som om han ikke kunne holde det ut lenger, utbrøt han: «Men om du
kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» Selv nå tviler faren på Kristi makt.
«Om jeg kan?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Hos Jesus er det ingen
mangel på kraft. Sønnens helbredelse avhenger av farens tro. Gråtkvalt og i erkjennelsen av
sin egen svakhet overgir han seg til Kristi barmhjertighet og roper: «Jeg tror, hjelp meg i
min vantro!»
295