Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
Kapittel 47 - Herren og hans tjenere
Hele natten hadde de tilbrakt på fjellet, og da solen rann, gikk Jesus og disiplene nedover
mot slettelandet. Disiplene var fordypet i sine egne tanker, tause og grepet av ærefrykt. Selv
Peter sa ikke et ord. Med glede ville de ha blitt på dette hellige stedet der lyset fra himmelen
hadde skint, og Guds Sønn hadde åpenbart sin herlighet. Men de hadde en gjerning å utføre
blant folket som allerede lette etter Jesus overalt.
Ved foten av Forklarelsens berg
Ved foten av fjellet hadde en stor mengde mennesker samlet seg. De var ført dit av de
disiplene som var blitt tilbake, men som visste hvor Jesus hadde tatt veien. Da han nærmet
seg, påla han de tre disiplene som var sammen med ham, å tie om det de hadde vært vitne
til. De skulle ikke fortelle noen om dette synet før Menneskesønnen var stått opp fra de
døde. Den åpenbaring disiplene hadde fått, skulle de selv grunne på, men ikke gjøre kjent
vidt og bredt. Å fortelle dette til folkemengden ville bare vekke latter eller ørkesløs
forundring. Selv de ni apostlene ville ikke kunne forstå det som hendte, før etter at Jesus var
stått opp fra de døde. Endog de tre utvalgte disiplene var sene til å fatte det de hadde sett, for
på tross av alt det Jesus hadde sagt om det som ventet ham, spurte de hverandre hva det ville
si å oppstå fra de døde. Men de bad ikke Jesus om noen forklaring. Det han hadde sagt om
fremtiden, hadde fylt dem med sorg, og de søkte ikke ytterligere opplysning om det de helst
ville tro aldri skulle skje.
Da folket nede på sletten fikk øye på Jesus, løp de i møte med ham og hilste ham med
ærbødighet og glede. Men med sitt skarpe blikk oppdaget han at de var i stor forlegenhet.
Disiplene bar preg av at noe plaget dem. Det var nettopp skjedd noe som hadde skuffet og
ydmyket dem.
Mens de ventet ved foten av fjellet, hadde en far kommet med sønnen sin til dem for at
de skulle befri ham for en ånd som plaget ham og gjorde ham stum. Da Jesus sendte de tolv
ut for å forkynne i Galilea, gav han dem myndighet til å drive ut urene ånder. Da de drog ut,
sterke i troen, hadde de onde ånder adlydt dem. I Kristi navn befalte de nå den onde ånden å
forlate sitt offer, men ånden bare hånte dem ved å vise sin makt på ny. Disiplene var ute av
stand til å forklare sitt nederlag, og de følte at de brakte skam både over seg selv og sin
Herre.
I mengden var det skriftlærde som utnyttet denne anledningen til å ydmyke dem. De
trengte seg sammen omkring disiplene og overdynget dem med spørsmål for å påvise at
både de og deres mester var bedragere. Triumferende hevdet rabbinerne at her var det en
ond ånd som hverken disiplene eller Jesus selv kunne overvinne. De som stod omkring,
syntes å gjøre felles sak med de skriftlærde, og en stemning av forakt og hån
gjennomtrengte folkemengden.
294