Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
vil komme «i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler».4 Hans løfte til disiplene
var nå oppfylt. På fjellet ble det fremtidige herlighetsrike fremstilt i miniatyr - Kristus som
konge, Moses som representant for de hellige som oppstår, og Elia som representant for dem
som blir forvandlet.
Disiplene fatter ennå ikke det som skjer, men de fryder seg over at deres tålsomme og
ydmyke lærer, som har vandret omkring som en hjelpeløs fremmed, nå blir æret av dem som
himmelen har vist slik gunst. De tror at Elia er kommet for å kunngjøre Messias’
herredømme, og at Kristi rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. Erindringen om deres
frykt og skuffelse vil de fjerne for alltid. De vil gjerne være her hvor Guds herlighet har
åpenbart seg. Peter utbryter: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre
hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Disiplene er overbevist om at Moses og Elia er
sendt for å beskytte Jesus og for å stadfeste hans myndighet som konge.
Kors og krone
Men først må korset komme, så kronen. Det de samtaler med Jesus om, er ikke hans
innsettelse som konge, men døden som venter ham i Jerusalem. Jesus vandret alene blant
menneskene mens han bar menneskehetens skrøpeligheter og var tynget av dens sorg og
synd. Idet mørket fra de kommende prøvelser trengte seg inn på ham, følte han seg ensom i
en verden som ikke kjente ham. Selv disiplene som han elsket, hadde ikke fattet
hemmeligheten med hans misjon. De var så opptatt av sin egen tvil, sin sorg og sine
ærgjerrige forhåpninger. I himmelen hadde han vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men
i den verden han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til
Jesus. Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som
hadde medfølelse med ham i de prøver han ble utsatt for.
Moses og Elia hadde vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å
frelse menneskene. Moses hadde tryglet på vegne av Israel: «Å, om du ville tilgi dem deres
synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!” Elia hadde kjent til
ensomhet da han under hungersnøden som varte i tre og et halvt år, hadde følt presset av
nasjonens hat og ulykke. Alene hadde han stått for Gud på Karmel-fjellet. Alene hadde han
flyktet ut i ødemarken i angst og fortvilelse.
Disse personene, som var utvalgt fremfor noen av englene omkring tronen, hadde
kommet for å samtale med Jesus om de lidelser han måtte tåle, og for å trøste ham med
forsikringen om himmelens sympati. Det var verdens håp og hvert menneskes frelse de
samtalte om. Fordi disiplene var overveldet av søvn, hørte de lite av det som foregikk
mellom Kristus og de himmelske sendebud. Ettersom de ikke hadde våket og bedt, hadde de
ikke tatt imot det som Gud hadde ønsket å gi dem: kjennskap til Kristi lidelser og den
herlighet som skulle komme etterpå. De gikk glipp av den velsignelsen de kunne ha fått ved
292