Kristi Lidenskap_(norsk)

Kristi Lidenskap
hos sin Far før verden var til. Han ber om at hans rike må bli åpenbart for menneskene, og at
disiplene må få kraft til å se det. Han trygler om at hans guddommelighet må bli manifestert
på en måte som kan trøste dem under hans største sjelekval og gi dem full visshet om at han
virkelig er Guds Sønn, og at hans vanærende død er en del av frelsesplanen.
I himmelsk lys
Han blir bønn hørt. Mens han i ydmykhet ligger bøyd mot den steinete jorden, blir
himmelen plutselig åpnet, og en hellig stråleglans senker seg over fjellet og omhyller Jesus.
Guddommeligheten innefra bryter frem gjennom det menneskelige og møter den herligheten
som kommer ovenfra. Han reiser seg fra sin bøyde stilling og står der i guddommelig
majestet. Sjelekvalen er borte. Ansiktet skinner nå «som solen», og klærne er «hvite som
lyset».
Disiplene våkner. De ser den flom av herlighet som lyser opp fjellet. Med frykt og
undring stirrer de på Jesu strålende skikkelse. Etter hvert som de blir i stand til å tåle det
forunderlige lyset, ser de at Jesus ikke er alene. Ved siden av ham er to himmelske vesener
som samtaler fortrolig med ham. Den ene er Moses, som samtalte med Gud på Sinai. Den
andre er Elia, som fikk det store privilegium som bare en annen av Adams etterkommere har
oppnådd: aldri å komme inn under dødens makt.
På Pisga-fjellet hadde Moses femten hundre år tidligere stått og skuet inn i løftets land.
Men på grunn av sin synd ved Meriba fikk han ikke komme inn. Han fikk ikke gleden av å
føre Israels folk inn til deres fedres arv. Han bad denne kval fylte bønn: «La meg nå få
komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og
Libanon.» Men bønnen ble avslått. Det håpet som i førti år hadde lyst opp i
ørkenvandringens mørke, ble ikke virkeliggjort for ham. En grav i ødemarken var endemålet
for disse slitsomme og bekymringsfulle årene. Men han som «kan gjøre uendelig mye mer
enn alt det vi ber om og forstår», hadde bønnhørt sin tjener nettopp på denne måten. Moses
kom riktignok under dødens herredømme, men han skulle ikke bli i graven. Kristus selv
kalte ham frem til livet. Satan, fristeren, gjorde krav på legemet til Moses på grunn av hans
synd. Men Kristus førte ham ut av graven.2
På Forklarelsens berg var Moses et vitne om Kristi seier over synd og død. Han var et
symbol på dem som skal komme frem fra graven ved de rettferdiges oppstandelse. Elia, som
var blitt forvandlet og tatt til himmelen uten å dø, var et symbol på dem som lever på jorden
når Kristus kommer igjen. Da skal de «forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt
i den siste basun», når «dette forgjengelige» blir «kledd i uforgjengelighet» og «dette
dødelige» blir «kledd i udødelighet». 3
Jesus var kledd i himmelens lys, slik han vil vise seg når «han for annen gang skal
komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham». For han
291